Jeg er en av de som – uten å sette meg skikkelig inn i det – har tenkt at frontfaget var en del av problemet. Men det er ikke frontfagsmodellen som er problemet. I offentlig sektor er det lokale forhandlinger som er problemet.

Lokale forhandlinger er en «lua i hånda»-strategi. Når forbund i offentlig sektor forhandler lokalt har vi ikke streikerett i lønnsoppgjøret. Hvis man ønsker å styrke lønna i hele velferdsstaten må man ha sentrale oppgjør med streikerett. Dessverre har det blitt slik at de viktige kvinnearbeidsplassene i helsesektoren er uten streikerett, fordi de alltid blir rammet av tvungen lønnsnemnd. Så i stedet for å peke på frontfagsmodellen bør vi som fagbevegelse stå samlet om sentrale oppgjør i offentlig sektor.

Les også

Når fagbevegelsen spenner bein for seg selv

Når det er sagt skal ikke dette stå i veien for at man i privat sektor bruker lokale forhandlinger til å flytte penger fra kapital til arbeid. I privat sektor er det i større grad mulighet til å ta ut økt lønn når bedriftene går godt, og det skal fagbevegelsen også gjøre i kampen for å få ned forskjellene.

Likelønn

Skal man ta en kamp for likelønn må man først identifisere hva som gjør at kvinner har lavere inntekt enn menn i Norge. Kampen for likelønn er en kamp mot ufrivillig deltid. En kamp om å øke lavtlønte! Og en kamp om å knuse glasstaket, slik at vi får flere kvinnelige ledere. Heller ikke disse tre faktorene rokker ved frontfagsmodellen. Snarere tvert imot. Frontfagsmodellen kan fint brukes til å få opp lavtlønte grupper. Et viktig tiltak for å få bukt med ufrivillig deltid er arbeidstidsreduksjon, slik at alle de damene som ikke klarer å stå i full jobb fordi kroppen blir utslitt, faktisk på sikt kan få full lønn med 6-timers arbeidsdag.

Er man opptatt av å ikke øke forskjellene må man også være for kronetillegg fremfor prosenttillegg. La oss si at en person med fagbrev tjener 450 000, mens en med lengre utdanning tjener rundt 600 000. Med et prosentvis tillegg på 2,7 prosent vil den som har minst fra før få et tillegg på 12 150 kroner, mens den som tjente mest fra før får et tillegg på 16 200 kroner. Forskjellene mellom dem vil altså bare øke og øke med prosenttillegg.

Lønnskampen er kompleks, men samtidig er prinsippene enkle. Å sparke etter frontfaget er å bomme på mål. Men det betyr ikke at frontfaget er perfekt. Som alt annet har det forbedringspotensial. Et av dem er å kunne prioritere høyere ramme til offentlig sektor uten er å bryte med hele modellen. Det er viktig å huske at målet er å flytte penger fra kapital til arbeid i privat sektor, og sikre god kollektiv lønnsdannelse i offentlig sektor, slik at kvinneyrkene ikke får reallønnsnedgang.

Skal vi få ned forskjellene handler det om å stå sammen.