De siste ukene har opposisjonen på Stortinget knivet om hvem som makter å rope høyest, foreslå mest og kritisere regjeringen tydeligst om strømpriskrisen. Utgangspunktet for den voldsomme politiske oppmerksomheten mot kraftsituasjonen er berettiget og forståelig: Vi står nå i en kraftkrise ingen kunne forutse, som både har forklaringer i og utenfor Norge, hvor det ikke er åpenbart verken hvordan vi skal løse problemet med høye strømregninger, eller hvordan vi skal hindre at prissituasjonen det siste året blir en ny normal. Det mangler heller ikke på legitime punkter å kritisere regjeringen for – det være seg manglende handling, at løsningene som legges fram er lite treffsikre, eller at dagens regjeringspartier i fortiden har bidratt til å skape situasjonen vi står i.

Men opposisjonspartiene på Stortinget har for lengst ødelagt det som burde vært en konstruktiv debatt om løsninger – og i stedet gjort hvert enkelt element i denne debatten til en politisk budkrig, hvor målet er å fremstå mest handlekraftig, ha mest mulig eierskap til løsningene, og å ha den skarpeste og tydeligste retorikken. Man kan undre seg over om hensikten er å løse energikrisen, eller om den er å vinne velgere.

I dette galleriet av opposisjonspopulister, er det Frps Sylvi Listhaug som nå står for den minst sammenhengende, mest kortsiktige og potensielt farligste politikken. Det er ingen overraskelse at Listhaug representerer en helt annen tilnærming til ansvarlig politikk enn hennes forgjenger Siv Jensen. Likevel kan man bli imponert over hvor raskt Listhaug har klart å transformere Frp tilbake til hvordan partiet så ut under Carl I. Hagens ledelse.

Jensen ledet et parti som en rekke ganger fikk kritikk for politiske standpunkter på lederplass hos oss, men det var likevel en tydelig politisk sammenheng forankret i en liberalistisk ideologi. Gjennom nesten to stortingsperioder i regjering sto Frp i all hovedsak for en ansvarlig linje, og foruten nevnte Listhaug og et par andre statsråder, var Frp heller også retorisk et ganske moderat parti.

Under Listhaug fremstår Frp som et parti hvor verken historikk eller ideologi har noen spesiell betydning – og hvor man bare snakker om og foreslår politikk for å vinne flest mulig velgere. Det er nesten som om Frp aldri styrte Olje- og energidepartementet i Erna Solbergs regjeringstid. Hun mener videre at 44 milliarder kroner i strømstøtte er «lommerusk», går inn for en maksprisordning på strøm som ingen eksperter vil ha, og hun mener hytteeiere skal få strømstøtte – en økonomisk uansvarlig prioritering i et år hvor nærmest alt må kuttes. I hele sin tilnærming til økonomisk politikk, viser Listhaug med tydelighet at hun avviser sammenhenger rundt forbruk, rente og inflasjon som så å si alle andre er enige i.

Alt dette gjør hun mindre enn en måned etter at hun gikk knallhardt ut mot finansminister Trygve Slagsvold Vedum, som hun ber slutte med «offentlig sløsing».

Det er mange forklaringer på hvorfor strømprisene er høye, men at dagens regjering har skylda, er neppe den eneste. Likevel får Listhaug seg til å omtale prisene «som en ekstra beskatning». Hun ber ifølge Dagbladet regjeringen slutte å skylde på Ukraina-krigen, og mener regjeringen «har vist en handlingslammelse og unnfallenhet av historiske proporsjoner» i strømkrisen. Så omtaler hun det som «en tabbe» å bygge de siste to utenlandskablene – et håpløst forenklet og lite konstruktivt utsagn.

Dagbladet kaller på lederplass Listhaug for «Putins lille hjelper». Det er sterke ord, men likevel ikke ubegrunnet, for både Listhaug og andre opposisjonspolitikere risikerer å bryte ned tilliten til det politiske systemet i en tid hvor Norge, Europa og vesten må stå sammen. Det er ingenting i veien for politiske diskusjoner, og vi trenger konstruktive opposisjonspartier, men hele det politiske spekteret har ansvar for å erkjenne at denne situasjonen ikke har noen lettvinte løsninger.