Fylkeskommunens viktigste oppgave burde være å la folk være mest mulig i fred

Av

Kan ikke Trøndelag gjenoppfriske lokaldemokratiet

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg var den siste lederen for Høyres fylkestingsgruppe i Nord-Trøndelag før fylkessammenslåingen. Da ble jeg den første fylkestingsgasjerte i Høyres historie til å rasjonalisere vekk sin egen stilling. Jeg ville ha gjort det samme om igjen.

Fylkessammenslåingen kom som et ønske om større gjennomføringsevne, sunnere drift og større gjennomslagskraft overfor staten i saker av interesse for Trøndelag. Noen politikere håpet på flere oppgaver til fylkeskommunene, så de fikk mer å holde på med, men dette kan best beskrives som et bimotiv. En meningsmåling for Trønder-Avisa viser at trøndere flest to og et halvt år etter, uansett hva de stemmer, synes at Trøndelag er best i lag.

Ser man tilbake på det, så handlet samlingen av Trøndelag også om helt andre ting enn begeistring for alt som er stort og nytt. Kommunesektoren har blitt veldig mye større de siste femti årene, men grensene har ligget nokså fast. Hvis man ser for seg kommunene og fylkeskommunene som en gjærende deig oppi en for trang bolle, er det ikke til å unngå at deigen tyter ut der den kan. Derfor overlates mer makt til interkommunale selskaper, regionråd, nettverkssamarbeid som Miljøpakken og andre påfunn med beslutningstagere som ikke kan stilles til ansvar av velgerne, eller som holder på med noe som ingen egentlig skjønner noe av. Samlingen av Trøndelag var et mulig mottrekk.

Vi sier at det er et rådende prinsipp å fatte beslutninger nærmest mulig dem det gjelder, men det er heller tvilsomt. Den norske forvaltningen er sterkt preget av at kongen i København i sin tid sendte ut fogder og amtmenn til å fortelle folk hva som var best for dem. Dette har i senere tid gjort oss mottagelige for en sosialdemokratisk svigermorsstat, som legger seg oppi ting den ikke har noe med.

Hvis vi mener alvor med å vise respekt for at landet vårt er så uensartet, kan vi ikke tviholde på en helt ensartet ansvarsfordeling mellom kommunene og fylkeskommunene. I løpet av tiden på fylkestinget ble jeg overbevist om at vi må gå bort fra at alle kommuner og fylkeskommuner skal ha de samme oppgavene. Det kan være gode grunner til å la en ensom øy eller fjellbygd bestå som egen kommune, men ikke til at den skal ha samme ansvar som en bykommune.

Fylkeskommunen kunne ha vendt tilbake til det den var ment som – en avlastning for de kommunene som trenger den, når de trenger den. I stedet for oppgaver som Trøndelag fylkeskommune løser på vegne av alle sammen, alltid, ville fylkeskommunen ha fått viktige oppgaver på vegne av de lokalsamfunnene det gjaldt. Jeg tror ikke det er så nøye for folk om det er kommunen eller fylkeskommunen som har ansvaret for bussen eller vannledningen, men jeg tror det er viktig å kunne holde noen ansvarlig.

Om det er kommunen eller fylkeskommunen som driver skole eller bygger vei, har i seg selv ikke noe å si for statens finansiering av disse oppgavene. Pengene kommer fra samme kasse. Derimot så burde kommunene og fylkeskommunene hatt stort rom for å kreve inn mer eller mindre skatt. Ønsker velgerne å bære skatteregningen for å være dyr i drift på visse områder, eller tvert imot være mer påpasselig med pengebruken, så bør de få det. Det gir bedre husholdering enn å akke seg over hva en mangler penger til, og så kreve at alle andre skal betale.

Lokalsamfunnene ville ha valgt ulikt, men så er de også ulike. Forskjellighet bryter med det tunge, sosialdemokratiske statssynet, men ville ha vært en seier for lokaldemokratiet. I siste ende er det lokaldemokratiet, ikke seg selv, fylkeskommunen skal beskytte.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken