De siste måneders kamp mot vindmølleparker i flere lokalsamfunn – ikke minst på Frøya og i Flatanger – gir folk som har vokst opp etter Alta-kampen et innblikk i intensiteten som preget samfunnskampen, da motstanden mot å legge elver i rør og myrer under vann for alvor vokste fram for 50 år siden. Flere av de store kampene som definerte livsanskuelsen til en hel generasjon nordmenn kan knyttes til strid om vannkraftutbygginger.

Selv vokste jeg opp med kampen om Forra. NTE ville bygge ut elva som starter i Feren i Meråker og til slutt blir en del av Stjørdalselva. Store områder i Levanger og Størdal ville blitt lagt under vann dersom Stortinget hadde sagt ja.

Frontene sto steilt mot hverandre – også i små bygdesamfunn. Familier ble dypt splittet – i en slik grad at søsken ikke møtte opp i hverandres bursdager og unger ikke ville leke sammen. Politiske partier slet med motivasjonen fordi noen var glødende utbyggingstilhengere, andre like ihuga motstandere.

Den sommeren jeg fylte 14 opplevde den vesle fjellbygda jeg bodde i en «invasjon» av naturvernere. 700-800 mennesker marsjerte fra enden av skogsbilveien øverst i Forradalen til Sillermoen, som ligger midt i myrlandskapet mellom Levanger og Hegra. Det ble en av de største enkeltmarkeringer for naturen i Trøndelag noensinne. En av de mest taleføre aksjonistene var Hans Rotmo. Forra-kampen ga inspirasjon til en av hans vareste og fineste tekster – «Vømmøldalens siste vår».

Året etter marsjen ble konsesjonssøknaden for utbygging av Forra avvist av Stortinget – og i 1986, et par år etter at Rotmos sang ble utgitt første gang, ble vassdraget varig vernet. Kampen var vunnet. Tilsynelatende.

Forra er det fremste eksemplet fra vår del av landet på utbyggingsplaner som satte enorme følelser i sving. I motsetning til i kampen mot vindkraftanlegg, hvor mange langt inn i miljøbevegelsen er todelt – rett og slett fordi de fleste anerkjenner behovet for økt produksjon av grønn energi, om enn man er uenig om hvor og hvordan, var kampen på 1970-tallet så å si svart-hvitt. Og for begge parter sto det udiskutabelt om «rett mot galt».

I konteksten som var skapt i etterkrigstidens Norge handlet det om vern kontra vekst. Økt industrialisering og velferd i et samfunn hvor billigst mulig kraft ble framstilt som et gode – mot en gryende miljøbevegelse som mente at nok var nok, og at vi på ett eller annet tidspunkt måtte la naturen få forrang. Tanken på at Norge skulle møte behovet for ren energi utenfor landets grenser var fortsatt ikke en del av debatten, verken blant utbyggingstilhengere eller -motstandere. Dermed ble konflikten kanskje også enklere. De som var imot utbygging kunne si at de var villig til å bære konsekvensene. Det er vanskeligere å påberope seg samme ansvar når andre må ta belastningen.

Det er likevel kampen om Alta-utbyggingen som står som det største nasjonale «før og etter». En liten utbygging rent kraftmessig – men et enormt vendepunkt samfunnsmessig, fordi kampen langt fra bare sto om vern kontra vekst, men om den samiske minoritetens rettigheter. «Etter Alta-utbyggingen har vannkraft vært sensitivt, men Norge har mulighet til å bygge vannkraftverk og kan tilby verden grønn kraft. Da må vi kunne se på det igjen», sier Almlid i intervjuet med NT24. Som gammel journalist og redaktør i blant annet Aftenposten vet han bedre enn de fleste hvilken virkning det har å trekke Alta inn i debatten. Dette viser også at han er beredt til å ta kampen som kommer.

I vår tid er det lett å tro at et vernevedtak står evig. Slik er det nødvendigvis ikke. Nedalsmyrene i Tydal ble vernet allerede i 1917. I 1967 ble imidlertid vernet opphevet – og myrene forsvant da vassdraget ble utbygd midt på 1970-tallet. Det kan synes umulig at Stortinget skal kunne gjøre noe tilsvarende i dag – men jeg er ikke sikker. Behovet for grønn energi kommer til å bli vårt århundres største kamp. På ett eller annet tidspunkt kan mye som ble vedtatt i en annen tid, bli ofret. Det har skjedd før– og kan skje igjen.