Gå til sidens hovedinnhold

Gamle straffemetoder

I den nyeste episoden av Trønderhistorie forteller Terje Bratberg om straffens historie.

Straff har eksistert i alle kulturer til alle tider.

Høyesterett har definert straff som: «…et onde som staten i egenskap av rettsordenens håndhever tilføyer en lovovertreder på grunn av overtredelsen og i den hensikt at det skal føles som et onde». (Norsk Retstidende 1977 s. 1207).

Vi kan skille mellom flere typer straff:

  • Innesperring, det vil si fengsel, husarrest, tvungent psykisk helsevern, tvangsarbeid, leire og så videre.
  • Økonomisk straff, det vil si bot, erstatning, inndragning og så videre.
  • Kroppsstraff, det vil si pisking, kakstryking, ris, spissrotgang, brennmerking, lemlisting, kjølhaling, henrettelse og så videre.
  • Æresstraff, det vil si gapestokk, offentlig ydmykelse, håndtert av nattmannen og så videre.

Innesperring er i dag en av de vanligste straffemetodene.

Fengsel var en forholdsvis sjelden straffeform i gammel tid. Man fengslet ofte folk før de ble dømt, altså ble de satt i varetekt. Slottene og festningene var derimot steder hvor man sperret inne fanger. De fleste av disse kan betraktes som politiske fanger, slik som den avdatte storkansle Griffefeld på Munkholmen.

Hør Trønderhistorie-episoden om straff her:

På 1700-tallet startet det som sosiologen Michel Foucault har kalt «den store innesperringen». Dette medførte at man ikke bare sperret inne kriminelle, men også andre uønskede elementer i samfunnet som sinnsyke, tiggere og drankere. Trondheim fikk sitt tukthus i 1733 og sidn er fengselvesenet bygget ut.

Husarrest ble helst benyttet for viktige personer som kanskje ble dømt senere.

Tvungent psykisk helsevern har en lang historie. Farlige og uregjerlige sinnsyke ble sperret inn fra langt tilbake i tiden. De første innesperringsanstaltene ble kalt dårekister.

Fangers arbeidskraft ble utnyttet til tvangsarbeid. I gamle dager ble tvangsarbeiderne betegnet som statens slaver. I en festningsby som Trondheim ble slavene benyttet for å vedlikeholde byens murer og voller.

Fangeleire ble ikke utviklet I Norge før nazistene opprettet bade fange- og konsentrasjonsleire.

Økonomisk straff er den andre vanlige straffemetoden i dag.

Det kan dreie seg om bot som er en økonomisk ytelse for en lovovertredelse. Erstatning er et lignende institutt, der den skadelidte får overført penger som kompensasjon for skaden. Staten kan også benytte seg av inndragning hvor en kriminells verdier blir fratatt ham.

Kroppsstraff brukes ikke lenger i Norge, men var tidligere en vanlig straffemetode. En vanlig straff var pisking eller kakstryking. Den dømte ble bundet til en pæl, ryggen ble blottet og den dømte ble tildelt fra tre til to hundrede piskeslag. Det verste var for mange ikke piskingen, men den æresstraffen som dette innebar.

En beslektet, militær straffemetode var spissrotgang. Da stilte et helt kompani opp I to rekker med hver sin kjepp. En underoffiser gikk først og bak ham kom den dømte. Soldatene slo løs på ham med kjeppene. Den som ikke slo ville selv bli dømt til å gå spissrot. Straffens alvorlighet kom an på hvor sakte underoffiseren gikk.

Enda en lignende legemsstraff var ris. Dette var en ydmykende og smertefull straff, hvor den dømte fikk dratt ned buksene og fikk slit tut tolv eller fireogtyve bjerkeris. Straffen ble oftest benyttet på unge tyver, men kunne også benyttes på fanger i innesperringsinstitusjonene.

Brennmerking var en meget ydmykende og stigmatiserende straff. Forskjellig forbrytelser kunne føre til brennmerking med glødende jern. Merket kunne settes på skulderen, på kinnet eller i pannen. Hvis man var dømt for gudsbespottelse skulle leppene brennmerkes.

En forferdelig straff var lemlisting. Dette kunne dreie seg om avskjæring av ærer, lepper eller nese. Man kunne også hugge av hender eller føtter. Begrepet langfingret kommer av at man stakk en kniv inn i hånden på tyver og dro ut mellom benene, slik at den dømte fikk svært lange finger.

En grusom straff for sjøfolk var kjølhaling. Dette gikk ut på at man bant den dømte til et tau og dro ham under kjølen på skippet. Noen overlevde, men ble man dømt til å kjølhales fra baug til akter på et skip var det en dødsstraff.

Dødsstraff ble i Trondheim utført ca. en gang i året i Trondheim på 1600-tallet. På 1700-tallet var det en henrettelse hvert tredje år i snitt. Det vanligste var at de dømte ble halsugget. Henging ble bare brukt som straff for tyver. Drukning var uvanlig etter 1100. Koking kunne benyttes som straff for falskmyntere. Brenning på bål var straffen for trollfolk. De dømte kunne også klypes med glødende jern på vei til retterstedet.

Æresstraffen er også bortfallt, selv om kriminalitet fremdeles medfører stigmatisering.

Dette kunne innebære å bli satt i gapestokken. Man kunne også bli offentlig ydmyket ved å stå skrifte foran hele menigheten, eller å fa dårlige varer hengt rundt halsen og bli paradert rundt i byen.

Den verste ydmykelsen var imidlertid å bli håndtert av nattmannen, byens mest foraktede og «urene» person.

Kommentarer til denne saken