Gå til sidens hovedinnhold

Gapestokken på Brann stadion

Fløyta var gått. Dommeren hadde blåst for kampslutt. Nå ville de ut å hygge seg. Det startet med en bedre middag og deretter gikk det meste galt. Etter hvert som både deltakere og ledere så dagens lys og kom til seg selv, ble de innhentet av et gryende mareritt.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Namdalsavisa)

Det ble funnet fram både gule og røde kort. Det var brann i Brann. Brannslanger ble rullet ut, men ilden spredte seg og snart var det fullt fyr. Kortene denne gang ble ikke delt ut for hands, stygge taklinger på gressmatta, men for dårlig oppførsel og atferd, for slett dømmekraft og mangel på både fornuft og forstand. Kort sagt: Nå var det «game over!»

I ettertid er det levert inn alvorlige anmeldelser og tatt ut siktelser. Dette følger politi og påtalemyndighet opp, heldigvis. Mitt fokus her er imidlertid det flomlyset som ble skrudd på enkeltmenneskene i denne saken. Norges mest leste avis skrudde lyskasterne på med full styrke og kunne i en av utgavene i forrige uke gi oss tidslinjen for hele kvelden og natten; når selskapet spiste middag, forlot restauranten, gikk på bar og ankom stadion og garderobene. Videre var det grafikk av de 12 spillerne som hadde deltatt, og leserne kunne visst klikke på dem og vipps stod de fram med fullt personalia….. Dette fremstår nådeløst, og det er virkelig betimelig å spørre

  • Har vi bruk for dette?
  • Hva skal det tjene til?

Jeg er prest og lever både av nåde og for nåde. Det er nåden som brødfør meg, bokstavelig talt. Det vi har lest og hørt om skandalen i Bergen er etter mitt syn en offentlig og nådeløs grafsing. Vår tid trenger ikke mindre nåde, men mer nåde. Mer enn noen gang. Nåde fra Gud og hverandre. Og nåde mot oss selv. Visst er det godt med det gode, vakre og perfekte. Likevel vil vi alle fremdeles gjøre feil, dumme oss ut og derfor måtte stå til ansvar for det vi har gjort og sagt uten at det dermed skal være fritt fram med straffespark fra alle kanter.

Fra fotballen vet vi at det er forhåndsbestemt hvem som skal ta eventuelle straffespark. Slik er det også i samfunnet. Vi har gode og troverdige ordninger og institusjoner som ilegger straff. I den anledning kan det være på sin plass å minne om noen ord fra en klok sorenskriver: «Som dommer, alltid menneske. Som menneske, aldri dommer!»

De første ordene som sies i gudstjenestene i kirkene våre er disse: «Nåde være med dere.» Nåde trenger vi alle sammen. Mennesker kan være nådeløse mot hverandre, men Gud er nåde. Gud er nådefull. Da må det være lov å gjøre feil og vise nåde mot hverandre.

I min fødeby Kristiansand vet jeg hvor gapestokken engang stod. Nå vet jeg hvor jeg finner den i Bergen. Om vi en gang kommer til å gå forbi den, har vi et valg: Vi kan la spytteklysene være i munnen og heller la de gode ordene få komme til uttrykk: «Nåde være med dere!»

Kommentarer til denne saken