Jeg er ikke fra gård selv, men kjenner mange som er det. Flere av dem er i en ganske lik situasjon. På et eller annet nivå kunne de kanskje tenkt seg å ta over etter foreldrene - men det er mange år siden de selv flyttet til Oslo eller Trondheim, tok utdanning, fikk seg "vanlige" jobber og barn. Kommer de noen sinne til å flytte hjem til Snåsa eller Stod? Holder det i så fall om de får "en lønn å leve av"?

Nei. De vil selvsagt ha minst like god råd som i dag. Og selv da, er røttene for dype til at de noen gang vender nesen hjemover.

Det aller viktigste året i årets jordbruksoppgjør har vært "inntektsgap". Enkelt sagt, mener bøndene at de tjener flere hundre tusen kroner mindre enn alle andre. Regnestykket er ikke enkelt - for bønder er ikke bønder, og det er stor forskjell på hvor mye de sitter igjen med - for eksempel fordi noen har enorm gjeld, mens andre har en gammel, gjeldfri gård. Også er det stor forskjell gårdsdrift imellom, og geografisk - mye større enn også bondeorganisasjonene snakker høyt om.

Men i snitt, er det sånn passe enighet om et inntektsgap på opp mot 400.000 kroner. Og dette har regjeringen sagt de skal tette i løpet av 4 til 6 år. Det betyr at hver enkelt bonde skal få 400.000 kroner mer i lønnsøkning innen 2027 enn alle andre. Sånn at man i snitt kan si at landbruk gir like stor disponibel inntekt som det å være lærer, journalist eller rørlegger.

Bøndene krevde å ta igjen 100.000 kroner av inntektsgapet i år. Staten bød dem på 30.000. Man ble til slutt enige om 40.000. Det avverget en konflikt - og for Senterpartiets del en politisk krise. Men egentlig er bare problemet utsatt et år.

Nå er det 3 til 5 år igjen av regjeringens løfte - og man har 360.000 kroner igjen å tette.

Skal vi klare det, må vi bruke mange, mange, mange milliarder mer på landbruket. Trolig så mye som 5 milliarder hvert år de neste fire årene. Mange har nok holdningen "vi tror det ikke før vi ser det".

Men si at alt dette kommer, da. Vil det snu alle røde pilene i landbruket? Trolig ikke!

Trolig har Distrikts-Norge tapt mange mulige innbyggere og bønder for godt - og mange av dem som i dag er tenåringer har også slått fra seg et liv på landet. For foreldrene deres - som selv har et liv bak seg i landbruket - har frarådet dem på det sterkeste å gå inn i en usikker næring som får færre og færre yrkesutøvere, hvor de må investere sjusifret i gårdsbygg og anlegg, og hvor økonomisk krise aldri er lenger enn en elendig avling, et sykdomsutbrudd eller en kraftig renteøkning unna.

Og hva skjer da? Vi ser det allerede. Den samme jorda er fortsatt i bruk i dag som for 50 år siden, men det som den gang var 100 gårdsbruk er i dag 30. De som blir igjen kjøper eller leier jorda, og driver i større og større skala.

I mange tilfeller har det ikke noe å si hvor godt årets jordbruksoppgjør - eller de kommende års oppgjør - er. For spiralen er ikke mulig å snu. Relativt små familiegårder over hele landet vil drive videre til bonden blir pensjonist. Så blir de lagt ned, for det er ingen sønner eller døtre som kommer til å ta over. De har for lengst flytta, og tjener ikke bare 600.000 kroner, de tjener 800.000. Hvordan skal DET inntektsgapet tettes?

Og dessuten handler ikke disse spørsmålene bare om lønn. En moderne arbeidstaker kan ta fem uker ferie på sommeren, eller bytte jobb og yrke så mange ganger de vil. Og de kan flytte til en by og være sikker på at boligen de kjøper stiger i verdi.

Det holder ikke at bondeyrket gir en "anstendig lønn". Unge som vil satse og gjøre en karriere, ønsker selvsagt å tjene godt - og i noen tilfeller også å bli rike.

Dette kan også bli en selvforsterkende trend. For de største brukene får mest av de friske pengene som nå pøses inn i jordbruket. De har mest gjeld, flest dyr og størst areal.

Da er vi nesten tilbake til den tradisjonelle oppfatningen av "storbonden" - overklassen som formet landet både fysisk og politisk, og som var samfunnets rikeste til langt ut på 1900-tallet. Kanskje gir det oss nok mat, men vi som samfunn vil ha tapt enormt mye om familiebrukene forsvinner.