I et intervju med VG 18. januar forklarer Geir Jørgensen, stortingsrepresentant for Rødt fra Nordland, hvorfor han mener at Rødt skal fastholde partiets vedtak i 2021, nedfelt i partiets Arbeidsprogram 2021-25, om å «å stanse all våpeneksport til land i krig, medregnet utenlandsk innblanding i borgerkriger».

Han sier blant annet: «Jeg ønsker ikke at vi skal forlate et norsk prinsipp helt fra 1959, som sier at Norge ikke skal levere våpen til land i væpnet konflikt». Andreas Tymi, Rødt-politiker i Bodø, sier om Rødt-vedtaket fra 2021 at det jo bare er «det samme som Gerhardsen-regjeringen fikk enstemmig gjennom i 1959».

Klassekampens leder 21. januar beskriver «forbudet mot å sende våpen til land i krig, som har stått seg siden 1959». 18. januar skriver Dagsavisen om prinsippet fra 1959 om «ikke å forsyne land i krig med norskproduserte våpen». 19. januar skriver Kjetil B. Alstadheim i Aftenposten det samme: «Norge har siden 1959 hatt som prinsipp å ikke eksportere våpen til land i krig» – et prinsipp i følge «som falt» etter Russlands angrep 24. februar i fjor. I Vårt Land kunne vi 20. november lese at Norge etter Russlands storangrep «skrotet (…) et 64 år gammelt forbud», nemlig et stortingsvedtak fra 1959 som slår fast at «Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig.»

28. februar i fjor, altså samme dag som regjeringen besluttet å sende et antall av panservernvåpenet M72 til Ukraina, konstaterte Nettavisen: «I Norge har man siden 1959 hatt et forbud mot eksport av våpen til land i krig eller hvor krig truer. Det går nå regjeringen bort fra».

Ingen av disse uttalelsene stemmer: Det har aldri blitt fattet et vedtak i Stortinget om at Norge ikke skal sende våpen til land i krig. Noe slikt vedtak kunne heller ikke ha vært fattet uten at Norge viklet seg inn i alvorlige problemer. Det er to opplagte grunner til dette: Det ville i praksis ha forhindret norsk deltakelse i FN-operasjoner eller FN-autoriserte operasjoner – styrkene må jo ha med seg våpen. Og det følger av Atlanterhavspaktens artikkel 5 (Nato) om «en for alle, alle for en», at Norge ikke kan vedta aldri å sende våpen til land i krig. I så fall måtte vi første melde oss ut av Nato.

Det er da heller ikke et slikt utførselsforbud som har vært hensikten med Stortingets vedtak, verken i 1959 eller ved andre anledninger da saken har vårt oppe til diskusjon og beslutning. Det ble derimot ved tre anledninger fremmet forslag om totalforbud mot norsk eksport av våpen til områder i krig – men slikt ble hver gang avvist av et flertall i Stortinget.

Og dessuten – hva betyr ordet «eksport»? Er det vi nå gjør – når vi donerer våpen til Ukraina, eller når vi finansierer innkjøp av våpen til Ukraina fra lagre eller produsenter i andre land – er det eksport? Om vi holder oss til intensjonene i Stortingets tidligere vedtak, er svaret enkelt – nei.

Dette blir en historie tilbake og så igjen fremover i tid. Vi begynner med vedtaket som det nå henvises til, av 11. mars 1959. Det lød som følger:

«Stortinget tar til etterretning den erklæring statsministeren på Regjeringens vegne har lagt fram. Stortinget vil sterkt understreke det prinsipp at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en omhyggelig vurdering av de utenriks- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurdering må etter Stortingets mening være avgjørende for om eksport skal finne sted».

Forslaget ble vedtatt med et knapt flertall – ikke enstemmig som Rødt-politiker Tymi synes å tro. Det var likevel bred enighet om denne formuleringen: De borgerlige partiene ønsket bare et tillegg med kritikk av regjeringen for å ha brutt det man mente var gjeldende praksis.

Et forslag fra NKPs ene stortingsrepresentant Emil Løvlien, om at «norsk produksjon av våpen og ammunisjon alene [bør] ta sikte på behov her i landet», fikk bare Løvliens egen stemme. Løvlien mente selvsagt flertallsforslaget var for lite entydig, men legg merke til én ting: Heller ikke Løvliens forslag ville innebære et «forbud» mot utførsel av våpen fra Norge til land i krig. Hans forslag dreide seg om innretningen av norsk våpenindustri.

Som enslig NKP-representant på Stortinget sto Løvlien for mye rart. Han var likevel en erfaren politiker med store kunnskaper (og han nøt respekt blant sine kolleger på Stortinget). Han forsto ganske sikkert at et «forbud» mot utførsel av våpen fra Norge til land i krig ikke ga mening.

Hva ble så sagt i Gerhardsens erklæring som vedtaket viste til? Først: Saken dreide seg om at Regjeringen høsten 1958 hadde godtatt et salg av artilleriammunisjon fra Raufoss Fabrikker til Cuba, til tross for at det der pågikk en borgerkrig. Begrunnelsen for regjeringens avgjørelse? Hensynet til norske arbeidsplasser i kombinasjon med et beredskapshensyn – at eksport ble ansett som nødvendig for å opprettholde en egen produksjon av ammunisjon i Norge. Noen beklagelse kom Gerhardsen ikke med, men han erklærte på regjeringens vegne at «den vil holde seg nøye til de prinsipielle retningslinjer som hittil vanligvis har vært fulgt ved utstedelse av eksporttillatelser for våpen og ammunisjon».

Så kom Gerhardsen med følgende tillegg:

«Det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land der det er borgerkrig».

Altså ikke noe forbud – men vekt på «utenrikspolitiske vurderinger» i kombinasjon med et «hovedsynspunkt». Legg også merke til at ordet som brukes, er «salg av våpen», ikke «å donere», «utførsel» eller et annet slikt mer åpent uttrykk. Stortinget brukte derimot ordet «eksport», som i økonomisk terminologi betyr alle former for utførsel av varer. Men Stortinget viste til Gerhardsen, og Gerhardsen snakket om «salg» – og som vi skal se, var valget av ord ikke tilfeldig.

Men hva var så de «prinsipielle retningslinjene» som inntil da «vanligvis» hadde vært fulgt? Jo, da må vi tilbake til mellomkrigstiden, til en debatt og et vedtak i Stortinget 12. april 1935. Som i 1959 hadde saken bakgrunn i et våpensalg – denne gang til Bolivia. Problemet var at Bolivia var i krig med Paraguay, og Norge hadde i prinsippet sluttet seg til en våpenembargo som Folkeforbundet forsøkte å få i stand.

Da det så ut til at embargoen ikke ble overholdt, valgte den norske regjeringen å oppfylle en allerede inngått kontrakt om levering av 22 000 artillerigranater til Bolivia. Norge ble utsatt for kraftig kritikk fra bl.a. Storbritannia, som mente at andre land kunne vise til Norge som påskudd for selv å bryte embargoen. Også denne gangen var det økonomiske hensyn som lå bak regjeringens beslutning.

Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité tok fatt i saken og utarbeidet en omfattende framstilling i form av en stortingsinnstilling. Flertallet i komiteen konkluderte med et forslag til Stortingsvedtak. Første punkt lød som følger:

«1. Eksport av våben og ammunisjon må kun tillates til land som ikke befinner seg i borgerkrig eller krig med mindre [sic] denne av Folkeforbundets kompetente organer er erklært for legal forsvarskrig.»

Andre punkt slo fast at eksport av våpen og ammunisjon bare kunne skje til lovlige regjeringer. Tredje punkt dreide seg om å be regjeringen utrede muligheten for å omlegge «militære verksteder» til sivil produksjon – «i så stor utstrekning at fremstillingen av våpen og ammunisjon begrenses til det nasjonale forsvars behov». Dette siste punktet bekrefter igjen noe vesentlig ved denne debatten – det dreide seg om hensynet til norsk industri og norske arbeidsplasser versus lojaliteten til Folkeforbundets sanksjonsregime.

1935-vedtaket inneholdt altså et vesentlig forbehold – «eksport» av våpen kunne skje til et land som av Folkeforbundet var erklært å føre en «legal forsvarskrig». Dette viser til at det i det store og hele gjaldt i 1935 som det gjorde i 1959 og som det gjør i 2023 – krig skal ikke brukes som middel til å løse politiske tvister. Det folkerettslige grunnlaget for dette var først og fremst Briand-Kellog-pakten av 1928 – det var ingen entydig bestemmelse i Folkeforbundets pakt som utelukket angrepskrig.

Sagt på en annen måte: Det var bare forsvarskrigen som var legitim. Dessuten – å støtte en slik forsvarskamp var ikke bare lovlig, Folkeforbundets råd kunne også oppfordre medlemsstatene til å delta med militære styrker for å håndheve reglene i Folkeforbundets pakt (artiklene 16 og 17 i Folkeforbundets pakt, ofte omtalt som «sanksjonsparagrafene»).

Mot slutten av mellomkrigstiden gjorde utenriksminister Halvdan Koht det klart at Norge i realiteten tok forbehold når det gjaldt disse artiklene i pakten. Men dette endret ikke på den grunnleggende forskjellen mellom illegitim aggresjon og lovlig forsvarskrig – for Koht og andre var problemet at Folkeforbundet ikke hadde maktet å følge opp bestemmelsene i Folkeforbundets pakt.

Når det i dagens debatt vises til vedtaket i 1959, dreier det seg altså i virkeligheten om «prinsipielle retningslinjer» som ble fastlagt allerede i 1935 men så presisert i 1959. Hva så med forbeholdet om «lovlig forsvarskrig»? Folkeforbundet ble formelt nedlagt i 1946, etter opprettelsen av FN. Det var ingen formell forbindelse mellom de to organisasjonene, men viktige prinsipper og bestemmelser ble videreført i den nye verdensorganisasjonen. Deriblant anerkjente FN-pakten et forbud mot angrepskrig (artikkel 2-4) og retten til selvforsvar (artikkel 51) og retten og, under visse forhold plikten, til å komme den angrepne staten til hjelp (artikkel 43 og andre).

I 1935-vedtaket var unntaket i regelen om ikke å eksportere våpen til land i krig, knyttet til at «Folkeforbundets kompetente organer» hadde erklært at det dreide seg om en lovlig forsvarskrig. Men i 1959 fantes ikke Folkeforbundet, og dessuten: Hva om det var klart at et land førte en lovlig forsvarskrig (altså at et annet land hadde brutt krigsforbudet), samtidig som Folkeforbundet likevel ikke fattet et slikt vedtak?

Dette er en situasjon vi i dag bare kjenner så altfor godt – det er Sikkerhetsrådets oppgave å iverksette tiltak mot en fredsbryter, men i Sikkerhetsrådet har de faste medlemmene veto. Dette forhindrer ikke at regjeringer og organisasjoner kan slå fast at et ulovlig angrep har funnet sted.

I debatten i 1935 pekte Arbeiderparti-representanten Olav Vegheim indirekte på dette problemet, men også til hvordan det er selve saksforholdet som er avgjørende: Om et land gikk til krig i strid med sine forpliktelser under pakten, «ansees [sic] vedkommende land ipso facto [i realiteten, i virkeligheten] å ha begått en krigshandling mot alle andre medlemmer av forbundet».

Uten at dette var Vegheims poeng i debatten, var dette en tankegang som Gerhardsen ville ha sluttet seg til i 1959: Om et av Sikkerhetsrådets faste medlemmer selv begikk fredsbrudd, og Rådet dermed var lammet, skulle man fortsatt legge til grunn at den angrepne stat førte en lovlig forsvarskrig. Og i tråd med de «prinsipielle retningslinjer» som Stortinget vedtok i 1935, skulle da regelen om ikke å «eksportere» våpen og ammunisjon til land i krig, altså falle bort.

Så, i 1967, dukker spørsmålet opp igjen, to ganger. 30. mai overlevde regjeringen Borten med knapp margin et mistillitsforslag stilt av Finn Gustavsen, SFs særdeles tale- men også leseføre stortingsrepresentant. Saken gjaldt salget av et antall motortorpedobåter av typen «Nasty» til Hellas.

Før den siste båten var levert, kom militærkuppet i Hellas. Opposisjonen krevde at leveransen av den siste båten derfor ble stoppet. Regjeringen avviste dette med begrunnelse i både folkerett og økonomiske interesser – det var vel kanskje mest det siste som var avgjørende.

Da spørsmålet om eksport av våpen igjen kom i trontaledebatten høsten samme år, var bakgrunnen en annen, og dreide det seg om retningslinjene som sådan. Denne gangen fremmet Finn Gustavsen et forslag som ville ha betydd en avgjørende prinsipiell innstramming av vedtaket fra 1959. Legg merke til at han, smart som han var, viste direkte til 1935-beslutningen:

«På bakgrunn av krigen i Vietnam hvor USA er deltakende part, bekrefter Stortinget sitt vedtak av 12. april 1935 om forbud mot eksport av våpen og ammunisjon til land som er i krig eller borgerkrig».

Forslaget var selvsagt en politisk markering – Gustavsen var fullstendig klar over at det ikke fantes flertall i Stortinget for en slik nyfortolkning av 1959-vedtaket. Det Gustavsen derimot neppe hadde forutsett, var at resultatet av hans forslag ble en presisering av hva som lå i 1935- og 1959-vedtakene. Presiseringen gikk i stikk motsatt retning av det som hadde vært Gustavsens intensjon.

Da utenriks- og konstitusjonskomiteen fikk saken til behandling, tok de en gjennomgang av forhistorien – vedtakene i 1935 og 1959, og foretok så en særdeles vesentlig grenseoppgang. Komiteen skrev, etter først å ha slått fast at utgangspunktet måtte være ordlyden i det siste av de to vedtakene, altså 1959:

«Stortingsvedtaket av 1959 tar etter komiteens oppfatning ikke sikte på å regulere forhold, som står i forbindelse med vår egen forsvars- og sikkerhetspolitikk, men berører bare kommersiell våpeneksport».

Derfor ville «hovedsynspunktet» fra 1959 ikke gjelde «utførsel og innførsel av våpen som finner sted i forbindelse med planer som er trukket opp i NATOs [sic] forsvarsorganisasjon og som er godtatt av Norge […].» Utgangspunktet var altså Gustavsens uro over at norske våpen kunne bli brukt av USA i krigføringen i Vietnam. Med komiteens presisering ville en slik mulighet fortsatt bestå – og i tillegg ble det altså slått fast at retningslinjene kun omhandlet kommersiell våpeneksport.

Komiteens innstilling ble bifalt enstemmig i Stortinget i møte 16. november 1967.

Med andre ord, og om vi holder oss til det som Stortinget faktisk har vedtatt: Retningslinjene fra 1959, med røtter tilbake til 1935, er irrelevante for situasjonen Norge har stått i siden 24. februar 2022 (eller rettere: siden Russlands invasjon av Krym og Øst-Ukraina i 2014): Våpenstøtten til Ukraina er verken «salg av våpen» eller «kommersiell eksport» slik disse ordene ble brukt i og av Stortinget. Den er hjelp, gave, eller donasjon.

En ytterligere presisering av retningslinjene kom i 1997, da Stortinget sluttet seg til at utenriksdepartementets vurderinger av søknader om «eksport av forsvarsmateriell» nå også skulle omfatte «spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter». Av en eller annen grunn ser det ut til at dette først ble tatt inn i gjeldende retningslinjer i 2007.

Tanken med denne formuleringen var ganske sikkert å sikre seg mot at salg av våpen skjedde til land der demokrati og menneskerettigheter ikke ble respektert av landets myndigheter. Men den samme formuleringen bør kunne brukes i en annen situasjon – nemlig når salg av norsk forsvarsmateriell kan bidra til å beskytte eller opprettholde «demokratiske rettigheter» og «grunnleggende menneskerettigheter». Men uansett – også denne presiseringen gjelder kun for «kommersiell våpeneksport», det som Gerhardsen i 1959 omtalte som «salg».

Det meste av det som er skrevet ovenfor, muligens med unntak av detaljene i det som skjedde i 1935, er en rekke ganger slått fast i regjerings- og stortingsdokumenter, og det er ganske sikkert også velkjent blant sentrale aktører i de berørte departementene.

Da regjeringen 28. februar i fjor besluttet at Norge skulle sende våpen til Ukraina, var det derfor ikke et «brudd» med verken retningslinjer eller prinsipielle vedtak – vedtakene fra 1935 og 1959 har simpelthen ingenting med saken å gjøre. Statsministeren slo derimot fast at Norge har «en restriktiv praksis for eksport av forsvarsmateriell». Han tilføyde at beslutningen var tatt på bakgrunn av at Ukraina befant seg i en «ekstraordinær situasjon». Begge deler er utvilsomt riktig.

Men saken er altså at donasjonen av M72 til Ukraina som ble besluttet 28. februar 2022, og de mer omfattende donasjonene som har kommet senere, i det hele tatt ikke er omfattet av prinsippene og retningslinjene for kommersiell våpeneksport. Derfor fører heller ikke overføringene til Ukraina til noe behov for å endre de gjeldende retningslinjene.

Stortinget har nemlig aldri vedtatt noe generelt «forbud» eksport av forsvarsmateriell til land i krig eller borgerkrig. Stortingets ulike vedtak om saken gjelder det Gerhardsen i 1959 kalte «salg» og det som Stortinget i 1967 kalte «kommersiell eksport». Men selv for «salg» eller «kommersiell» eksport har det aldri eksistert noe forbud: Et overordnet «hovedsynspunkt» om at salg ikke skulle skje til land i krig eller borgerkrig, skulle veies mot «utenrikspolitiske vurderinger» – fra 1997 med et tillegg om også å ta hensyn til «spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter».

Til dere som avviser våpenhjelp til Ukraina: Hold derfor opp med å henvise til Gerhardsen og stortingspolitikerne i 1959 som påskudd for et slikt syn. Gerhardsen kan ikke tas til inntekt for et slikt syn – for datidens politikere, også på venstresiden, forsto faktisk hva de vedtok.