Gå til sidens hovedinnhold

Gi oss ei nasjonal valgliste!

Hva i alle dager, tenker du kanskje nå. Etterlyser jeg enda et mikroparti på det nasjonalistiske ytre høyre? Neida, jeg snakker om utjevningsmandatene. For vi trenger å gjøre noe.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Svaret ligger i en å opprette en riksbenk på Stortinget. Heller det, enn dagens utjevnings-bingo.

Mens fintellingen etter Stortingsvalget går sin gang skjer de tradisjonsrike siste-liten-omrokkeringene av landets utjevningsmandater. Her i Trøndelag merker vi det: Etter et døgn som innvalgt stortingsrepresentant røk Hanne Lise Fahsing (R) ut igjen, som følge av kjedereaksjonene etter at SV kapret et direktemandat i Nordland. André Skjelstad ble nok en gang - og mot alle odds - representant for Venstre fra Nord-Trøndelag, med to prosent av velgerne i ryggen.

Forvirret? Det er ikke rart. Dagens system gjør det helt uforutsigbart hvem 19 av Stortingets 169 representanter blir. Enkelte heldige representanter som faktisk ikke har fått nok stemmer i sitt distrikt får likevel stortingsplass (slik undertegnede fikk i 2013, en vond «nedgradering» fra å ha distriktsmandat).

Selv om formålet med utjevningsmandatene åpenbart er godt - nemlig å sikre at partienes representasjon på Stortinget svarer sånn noenlunde til prosentoppslutningen i valget - mener jeg Trønder-Avisa har rett i dagens leder: Det begynner å bli et demokratisk problem når hvert valg medfører at kandidater knapt noen har stemt på - beklager, André Skjelstad - gang på gang representeres i Stortinget, mens kandidater som er nær å få et mandat (som for eksempel Høyres Elin Agdestein) ikke kommer inn.

I store valgdistrikt er ikke dette et så stort problem, men når 20 prosent av Nord-Trøndelags stortingsbenk tas opp av et parti med 2 prosents oppslutning, er det langt fra ideelt. Det påvirker den demokratiske representasjonen fra distrikts-Norge i uholdbart stor grad.

Les også

Det begynner nå å bli et stort demokratisk problem å forklare hvordan Skjelstad kan komme inn år etter år

Valglovutvalget, som leverte sin utredning i fjor, har sett på dette. Mens det store flertallet skuffende nok sier seg fornøyde med dagens ordning der utjevningsmandatene «velges» (les: plukkes på uforklarlig vis) fra valgdistriktene, har et mindretall bestående av Øyvind Strømmen, Sofie Høgestøl og Heikki Holmås et forslag som fortjener langt mer oppmerksomhet: Nasjonale utjevningsmandater!

Rett og slett ei nasjonal valgliste. Ei slik liste kan for eksempel være et vedlegg trykket på stemmeseddelen din, som viser hvilke nasjonale Stortingskandidater som konkurrerer om utjevningsmandat for partiet du stemmer på. Dersom et parti etter valget skal ha utjevningsmandater for å sikre rett representasjon på Stortinget, er det fra denne kandidatlista de hentes. Synlig, forståelig, og med velgerne i ryggen.

Hva er fordelene med en slik ordning?

  • Gjennomsiktighet og forståelighet. Det blir åpenbart for alle hvem som får utjevningsplasser på Stortinget, og hvorfor.
  • Ryddig nominasjonsprosess. Mens fylkeslagene i partiene nominerer sine fylkeskandidater, kan partienes landsmøter på samme vis nominere de nasjonale kandidatene. Dette vil gi partiene mulighet til å hensynta geografi og sammensetning på en helt annen måte enn i dag. Små partier vil med en slik ordning kunne nominere kandidater fra de små valgdistriktene der de vil slite med å oppnå direktemandat. Eller kanskje de vil sikre en mer mangfoldig representasjon? Partiene kan også velge å gjøre det motsatte, og sikre partiledelsen stortingsplass så de slipper den typen «fylkesshopping» på bekostning av lokale navn som i dag er så vanlig blant partitoppene.
  • Reell legitimitet. Med dagens modell er det velgere fra hele landet som hjelper et utjevningsmandat inn på tinget (Venstre-velgere i Oslo hjelper André Skjelstad på tinget), men han må likevel late som om det kun er Nord-Trøndere han representerer. Men med nasjonale utjevningsmandater vil utjevningsmandatene både ha reell legitimitet fra velgere i hele landet, og faktisk representere alle disse velgerne.
  • Respekt for distriktsmandatene. Det er vanskelig å oppnå en plass på Stortinget. Det skal det være. 150 av våre 169 stortingsrepresentanter har passert dette nåløyet. Det er ikke dumt om de resterende nitten også må passere et reelt nåløye. Og om en vil sikre større reell distriktsrepresentasjon på Stortinget og samtidig ivareta behovet for utjevning, kan en justere ned antall utjevningsmandater. Dét er det vanskelig å gjøre i dag, når utjevningsmandatene er knyttet til antall valgdistrikt.

Med en slik ordning ville det ryddigste vært en riksbenk på Stortinget, som tar sete sammen med de 19 fylkesbenkene. Utjevningsmandatene er da valgt av hele landet, og må først og fremst ivareta hensynet til hele landet.

For det er nå en gang slik at dagens utjevningsmandat sitter på Stortinget med bakgrunn i nasjonale stemmetall, men på benken til et distrikt som ikke valgte dem. Ordningen er demokratisk vanskelig å forsvare, og teknisk sett nesten umulig å forklare. Alle som sitter på Stortinget bør ha kommet inn på et vis som velgerne kan forstå.

Gi oss ei nasjonal valgliste!

Kommentarer til denne saken