Det er synd at russedebatten som pågår ikke handler om hele russen. Den dreier seg stort sett om en del som stikker seg ut, som får mye oppmerksomhet for det de gjør – enten det er russebusser til flere millioner eller russesanger (også noen til flere hundre tusen kroner) med vulgære og sjikanerende tekster.

De som velger å ha russebuss bruker ofte mange hundre tusen på å kjøpe selve bussen, i tillegg til at den skal pusses opp og ned og i mente. Noen, som jentegjengen på Steinkjer, har gått for en litt rimeligere variant – til 500 000 kr. For russegruppa på 17 tilsvarer det i underkant av 30 000 kr fordelt på hver russ. Et annet eksempel er en guttegjeng på Nordstrand. De har brukt over to millioner på russebussen sin. Fordelt på bussens 27 medlemmer, betyr det omtrent 75 000 kroner på hver. Eller tre år med sparing i BSU om du vil.

Ikke alle bruker flere titalls tusen på russetiden (og takk og pris for det!). NRK har nylig omtalt gjenbruks-russen ved Porsgrunn videregående skole, som kjøper brukte russeklær som de selv redesigner. I tillegg trykker de opp egne russekort, for å beregne bedre hvor mange de faktisk trenger.

På Innherred er det lang tradisjon for at russetiden feires i fellesskap, med russecamp (partytelt og festivaldo) hvor hele russen kan samles. Da jeg var russ, var denne campen noe av det jeg satte aller størst pris på i russetiden. Alle var velkomne, hadde en plass å være, og vi ble kjent med folk vi visste hvem var, men kanskje ikke hadde snakket med i løpet av de tre årene på videregående. Campen ble en plass for samhold, og et fantastisk samlingssted for å feire slutten på 13 års skolegang.

En av forutsetningene for at vi skulle kunne samles på en slik camp, var samarbeidet med Levanger kommune og politiet. Foreldrene våre stilte opp som vakter, vi hadde åpningstider, og i tillegg skulle campen virke forebyggende mot russebusser på Levanger.

Det har vært linja kommunen, skolen og politiet har lagt seg på de siste årene. Dersom det blir russebuss, legges det ikke til rette for camp for resten av russekullet.

Dette ble en utfordring for russen og kommunen, både i år og i fjor. Russebusskulturen har inntatt Levanger.

iLevanger kunne i oktober i fjor fortelle at årets russekull ikke kunne forvente hjelp fra kommunen fordi flere russ skulle være med på russebuss. En av bussrussen uttalte da at de kom til å rulle med bussen selv om deres medruss ble straffet for det.

Heldigvis fikk russen, gjennom dialog med politiet og kommunen, innvilget russecamp – på visse betingelser som at russebussen ikke er velkommen i campområdet. Likevel er det noe med denne holdningen som preger russefeiringa for tiden. Syv russ kunne brydd seg mindre om de ødela feiringa for 150 medelever.

Debatten om russefeiringa handler i dag i stor grad om disse syv russeguttene. Ikke de 150 elevene som disse syv russeguttenes handlinger og holdninger går ut over. Det er jo tross alt flere vandreruss enn bussruss. Hvorfor er det ikke vandrerussen vi hører på og hører fra?

Deler av utfordringen ligger i organiseringen. Eller egentlig mangel på organisering. Russetiden og hvordan planleggingen gjennomføres, er stort sett opp til hver enkelt russegruppe, eller fordelt på russestyrene ved de ulike skolene. Det er ikke noe organisering på tvers av kommune- eller fylkesgrenser.

Det nærmeste vi kommer organisering rundt russetiden er kommersielle aktører, som Russeservice, Russedress, russ.no og lignende. De har spesialisert seg på et publikum som er like ferske i gamet hvert år. Disse aktørene kaster once in a lifetime-tilbud etter unge voksne med skyhøye forventninger til russetiden. De er gode på organisering.

Også Russens hovedstyre er en form for organisering. Det er nok få i Trøndelag som har et særlig nært forhold til Russens hovedstyre, som er et samarbeid mellom russ i Oslo-området.

Russens organisering er ikke helhetlig, den er oppstykket og delt. Det er tydelig i samfunnsdebatten at det snart vil komme sterke krav om endringer. Før andre bryter inn og legger føringer for russen, hadde det vært fantastisk å se russen gjøre det selv.

Tenk hvis russen selv – ikke de ekskluderende, de som har prøvefester og avstemning, men den russen som er opptatt av fellesskap, inkludering – kunne gått sammen, tatt initiativ til en samskipnad for russen.

En samskipnad med felles retningslinjer for hvor lenge russetiden skal vare. Begrensninger så russetiden ikke sklir ut i tid. En samskipnad som har gode samarbeidsavtaler med politi, skole og kommune. Som selv kan arrangere salg av russeklær og andre effekter – slik at de ikke utnyttes av kommersielle aktører som ser på russen som et lett bytte.

Én innvending er at russen skiftes ut hvert år. Hvordan skal de få kontinuitet i arbeidet når medlemmene stadig skiftes?

Det burde ikke være et problem. Det er tydelig at mange russ planlegger russetida mange år i forveien. Russen bør være i stand til å planlegge god tid i forveien, selv om premissene for planleggingen endres. I tillegg vil det være ansatte og kontaktpersoner som vil følge og lære opp nye kull.

Dersom en organisering av russen, som for eksempel gjennom en samskipnad, skal være aktuell, må ønsket komme fra russen selv.

Selv om utestenging, svindyre russebusser og drøye russelåter får mest oppmerksomhet, er inntrykket mitt at de fleste russ ønsker seg en russetid preget av fellesskap, inkludering og samhold. Derfor er det også så innmari bra at både Levanger og Verdal kommune har snudd om camp for russen, til tross for etableringen av russebusser.

Russen på Innherred har kommuner som legger til rette for samhold. Det samme fortjener inkluderingsruss over hele landet.