Det er noe merkelig over å gå med en krypende, uggen bekymring, midt i hverdagens gjøremål.

Følelsen er vel egentlig ikke et nytt fenomen. Den kalde krigen var til tider svært kald. Og de fleste generasjoner, og de fleste mennesker fra andre deler av verden, har mer erfaring med å forholde seg til fare enn oss. Men det hele fører til en merkelig selvmotsigelse: Avisene slår opp Putins mye omtalte 9. mai-tale i krigstyper og det spekuleres i storkrig og bruk av atomvåpen – mens hverdagen går sin gang, og finansministeren sliter med et regnestykke på TV.

Vi mennesker er fra naturens side flinke på å sortere vekk ting som er ubehagelige å tenke på. Det er en god og nødvendig mekanisme. Likevel kan evnen vår til å skille de alvorligste omstendigheter vekk fra vår egen umiddelbare virkelighet føre til noen merkelige mentale «parallellsamfunn»: Side om side eksisterer stresset med å få hentet i barnehagen eller få betalt utestående regninger, med vissheten om at en krig pågår som kan få en rekke svært ubehagelige konsekvenser for oss selv.

Det er jo dessverre slik at vi befinner oss i det som nok er den farligste internasjonale situasjonen på mange tiår. Kommentator Thomas Friedman skrev nylig i New York Times hvordan USAs president Joe Biden visstnok skal ha vært «rasende» («livid») etter rapporter i mediene om USAs etterretningsbidrag til den ukrainske krigsinnsatsen. Biden skal ha ringt både etterretningssjefen, forsvarsministeren og CIA-sjefen og (min oversettelse) «gjort det klart i det sterkeste og mest fargerike språk at denne typen løst prat er uforsvarlig og umiddelbart må ta slutt, før vi ender opp i en utilsiktet krig med Russland».

Eller? Selv om det rasles med ord som både atomvåpen og tredje verdenskrig fra russisk hold, kan det være verdt å huske at Russland etter alt å dømme er fullt klare over at de per nå er helt militært underlegne landene de på ulikt vis truer – og at atomvåpentrusselen (i all sin gru) er gjensidig. At Russland har gått til et vanvittig angrep på Ukraina lurer mange til å konkludere med at Putin er irrasjonell, eller gal. Det kan jo tenkes, men vi gjør det ofte for enkelt for oss selv ved å insistere på å avskrive ondskap eller avskyelige handlinger med galskap. Innenfor rammene av hans eget verdenssyn – presentert både i hans bisarre Ukraina-essay fra i fjor, og hans tallrike taler i år – er jo det han foretar seg for så vidt helt «rasjonelt». Ondskap? Ja. Grusomt? Ja. Men like fullt «rasjonelt», dersom nyfascisme og imperialistiske skapelsesmyter om Russland er ditt politiske kompass. Rasjonelt og livsfarlig for andre.

Disse diskusjonene lever i disse dager i beste velgående i både avisene og i akademia. Men det er påfallende at så lite av ordskiftet om de voldsomme rystelsene vi opplever internasjonalt, er ledet an av politiske ledere her hjemme. Derfor tror jeg at flere enn meg opplever det som at noe likevel mangler i disse dager.

Jeg kunne ganske enkelt tenkt meg at statsminister Jonas Gahr Støre tok pennen fatt – han har en av Norges beste – og skrev en tale til oss om hva vi nå står i.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt og stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap) besøkte Kyiv 8. mai. Det var både en vakker symbolikk i det, og uttrykk for en viktig støtte til Ukraina fra en regjering som (trolig bevisst) har vært hakket seinere med å lande viktige milepæler for støtte til Ukraina, enn mange av våre naboland. Men selv ombesøket i Kyiv var en viktig solidaritetsmarkering, og selv om statsministeren selv har holdt tallrike innlegg og redegjørelser for Stortinget om krigen i Ukraina, kan ingen av dele erstatte funksjonen det har å tale til oss alle. Og akkurat nå, mens krigens «nyhetsverdi» svinner på avisforsidene og vi alle er usikre på hva som vil skje, ville det hatt stor verdi med en grundig, gjennomtenkt, pedagogisk og ærlig tale. Om hva tidsskillet 24. februar betyr. Om hva som har hendt til nå, hvordan krigen påvirker oss, hva vår rolle i det hele bør være, og hvilke farer Russlands aggresjon og Putins maskefall innebærer for Norge og Norden.

Ikke for å skremme, ikke for å piske opp noen stemning, men tvert imot for å bidra til at så mye som mulig av vår debatt om krigen, og om Russland, er drevet av kunnskap og vilje, ikke frykt og usikkerhet.

Det er vanskelig å ikke merke seg kontrasten til forrige regjerings håndtering av koronakrisen. Erna Solbergs regjering benyttet nær sagt hver tenkelige anledning til å understreke at vi var i en krise, til det nesten skled ut i ufrivillig komikk. Det var pressekonferanser morgen, middag og kveld, dag og natt, fra regjeringskvartalet og fra hytta til helseministeren. De hyppige pressekonferansene vippet etter hvert over i rene øvelser i frustrasjon, der de vekslet mellom luftige og følelsesladde metaforer fra helseministeren og oppleksing av stadig mer komplekse regler fra de stadig med kameravante helsebyråkratene.

Det må finnes en mellomting. Jeg tror regjeringens tilbakeholdenhet i denne krisen både bunner i et ønske om å ikke eskalere ovenfor Russland, og for å unngå å skremme befolkningen. Men jeg går med en følelse av at effekten fort kan bli motsatt dersom dårlige nyheter og skremmende retorikk fra våre nærområder fortsetter å velte inn, uten at de snakkes om med våre egne fortolkninger, på vårt eget språk, og i vår egen offentlighet. Regjeringens tilsynelatende ro må følges opp med analyser, forklaringer og retning.

I utgangspunktet har jeg stor sans for regjeringens tilbakeholdenhet. Spesielt når sikkerhetssituasjonen – også i våre umiddelbare nærområder – mildt sagt er i endring, og vår motpart i øst opptrer så hensynsløst, er det en klok tilnærming. Men det demper jo ikke behovet for en levende og ærlig samtale om hva som nå skjer. Mens Sverige og Finland er i ferd med å endre en helt rotfestet alliansefrihet over natten, virker det innimellom som om vi her hjemme ønsker å holde på en illusjon om at det hele snart er over, så alt blir som før: Så Finnmark kan få tilbake folk til folk-samarbeidet, næringslivet og høyresiden kan få tilbake sin «demokratibyggende» handel, venstresiden sin alliansepolitikk – og slik at den til enhver tid sittende regjering kan få tilbake sitt myteomspunne «spesielle» naboforhold til Russland.

Men alt det vil jo endre seg – sammen med den økonomiske hverdagen til de fleste. Vi trenger flere samtaler nå, nye samtaler, ikke færre, selv om det er slitsomt. Og der må nesten regjeringen bidra, og lede, selv om de har mye annet å tenke på.

I disse dager er det i overkant stille fra dem. Vi kan ikke gå og fortolke krisen vi er midt oppe i hver for oss, på hver vår tue.

Jeg håper vi en gang ser tilbake på disse dagene, fra en ny hverdag der Ukraina er fritt og sakte gjenoppbygges, og med et Russland som det er mulig å snakke med og forholde seg til, med ny vilje til å se sin egen histories demoner i øynene. Men det er langt fra sikkert at det er slik det blir. For det skrives historie i disse dager.

Den historien må våre ledere være med og fortelle og fortolke, mer enn de gjør i dag. Gi oss en tale, Jonas!