Dersom du kommer i skade for å bli folkevalgt uten å være særlig glad i å gjøre vanskelige prioriteringer med begrensede midler, finnes det heldigvis en trøst: Du kan havne i Stortingets transportkomité!

I Stortingets transportkomité finnes ingen kjedelige finansbyråkrater eller pengepugere – der trer du inn i et herlig rike der tyngdelovene oppheves og fagre løfter flyr med monopolpenger som vinger.

Ulempen er at du må avgi en troskapsed: Du må aldri, noen gang, være ærlig med velgerne om at løftene aldri kommer til å bli noe av. Da ødelegger du den kollektive illusjonen som gjør det mulig for partier som vanligvis benytter slagord som «Mer igjen for pengene!» å lure folk til å tro at vi har råd til absolutt alt så lenge det involverer hjul, stål og asfalt.

Norske politikere er vanligvis nøysomme, og passer godt på statsfinansene. Vi har en handlingsregel – og viktigere enn det, en kultur – for å prøve å begrense bruken av oljepenger. Det påses at trygdeordninger under ingen omstendighet kan fjerne insentivene til å jobbe. Selv etter åtte års høyreregjering eksisterer fortsatt formuesskatten. Pengene sitter med andre ord ikke løst. Men på to områder mister norske politikere helt selvkontrollen:

  • Lokalpolitikere blir utilregnelige når det blir snakk om store idrettsarrangement. «Folkefest!» roper de, mens penger øses ut på svære anlegg til idrettsgrener knapt noen driver med.
  • Stortingspolitikerne kaster på sin side all kritisk sans over bord når muligheten byr seg til å love milliarder til et nytt og absurd dyrt samferdselsprosjekt.

Avvik straffes med kollektiv fordømmelse. Det må koste å bryte ut av gjengen. Det har Erling Sande (Sp), lederen for Stortingets transportkomité, fått kjenne på denne uka.

Sandes budskap har vært at vi må prioritere hardere når vi har begrenset med midler. I alle andre politiske saksfelt ville dette blitt behandlet som en selvfølge. Trenger vi 110 km/t når vi både sparer penger og areal med 90 km/t? Må vi ha dobbeltspor overalt der det er lovt, eller kan noen av pengene benyttes på vedlikehold? Er vi sikre på at denne kjempemotorveien forsvarer de svære bompengekostnadene bilistene vil få?

Dette er spørsmål en bør kunne forvente at samferdselspolitikerne, uansett parti, stiller. Det burde faktisk vært jobben deres. Men i transportkomiteen er det meste omvendt, naturlovene fungerer ikke som i resten av universet. I transportkomiteen er det viktigst å ikke stille kritiske spørsmål: I dagens Politisk kvarter på NRK uttalte Liv Kari Eskeland (H) i ramme alvor at «det å tenke høyt, det skal en være veldig forsiktig med når en sitter som leder av transportkomiteen».

Ja, det skule tatt seg ut at vi har politikere som har egne resonnement, og som utfordrer etablerte tankemønstre i nasjonalforsamlingen! «En er ikke lenger i opposisjon, nå sitter en i posisjon, og da må folk vite hva de har å forholde seg til», sa Eskeland og gikk med dette glipp av det åpenbare poenget: Det er Erling Sande som er ærlig om hva vi faktisk har å forholde oss til. Det vi har å forholde oss til er store etterslep på eksisterende veier, jernbane og havner, begrenset med penger, og elleville planer for nye utbygginger.

Eskeland demonstrerte dette til fulle da hun etter å ha kritisert Sandes ærlighet, tok oss rett med til transportpolitikernes fantasiverden der det ikke koster mer å øke farten på et motorveiprosjekt fra 90 km/t til 110 km/t, og der større veier ikke båndlegger mer areal.

Kun i samferdselspolitikken er det mulig å sitte på nasjonal radio og både si ting som helt åpenbart ikke stemmer, samtidig som du utstråler en slags saklig og moralsk overlegenhet. Vi andre lever i en virkelighet der høyere fartsgrense vil innebære et større tap av matjord gjennom Innherred, der det vitterlig er et sørgelig etterslep på trønderske fylkesveier, og der 110 km/t ikke er noe folkekrav.

Hvorfor er det slik? Hvorfor insisterer norske samferdselspolitikere på forestillinger som ikke henger i hop med resten av verden?

Ofte ser jeg det argumenteres med at Norge er et langstrakt land, og da er det naturlig at vi må love, og bruke, mye penger på samferdsel. Men pengebruken på distriktspolitikk ellers er jo mildt sagt ikke særlig hemningsløs i dette landet.

Det holder ganske enkelt ikke å skyve grisgrendte strøk, Distrikts-Norge og rassikring foran seg når de virkelig store pengene først kommer på bordet når vi får presentert skipstunneler, giga-motorveier inn i hovedstaden, milliarder til flytting av rullebaner, og 110 km/t. midt i byaksen Trondheim-Stjørdal.

Erling Sande representerer selv et parti som historisk har hatt få hemninger i sine samferdselsløfter, senest i valgkampen i fjor. Men derfor fortjener han ros, ikke kritikk. At han forsøker å reise en ny debatt som er mer på bakkeplan er noe som tjener ham til ære, ikke minst fordi det også markerer et brudd med eget partis modus operandi. Altfor lenge har politikere fra nesten samtlige partier tillatt seg selv å ha nachspiel med skattebetalernes og bilistenes penger når Nasjonal transportplan står på sakskartet.

Norsk samferdselspolitikk trenger flere som Erling Sande, og færre av resten av gjengen.