«Jeg er selv en dønn kjedelig politiker, som ønsker saklig politisk debatt», sa Erna Solberg i kjølvannet av Listhaugs terrorutspill i 2018 som førte til at hun måtte gå av som justisminister. Solberg har gang på gang bevist at hun har rett – hun er en dønn kjedelig politiker. Derfor var det så innmari forfriskende å se henne vise ekte irritasjon mot statsministeren i Politisk kvarter forleden.

Etter åtte år som statsminister har Solberg bevist at hun er en stødig og samlende leder, som, imponerende nok, langt på vei har lyktes i å samle Høyre, Venstre, KrF og Frp – i hvert fall innimellom. Gjennom Solbergs regjeringsperiode har vi blitt kjent med ei dame som opptrer behersket og verdig, en bauta som står støtt, som unngår spissformuleringer og splittende retorikk. En dyktig leder og politiker – og dønn kjedelig.

Det er knappe to måneder siden Høyre med Erna Solberg i spissen måtte gi stafettpinnen videre til Støre og hans kompani. Siden den gang har det – for Høyres del – vært urovekkende lite av dem i mediebildet. Andre opposisjonspartier har klart seg påfallende mye bedre. Venstre kritiserer regjeringens koronahåndtering og er talerør for de liberale innvendingene mot strenge tiltak, Rødt lykkes i å skape sosial blest om de dyre strømprisene og krever at regjeringa tar affære, Frp har ledet an i pendlerskandalen, mens SV har vært opptatt med budsjettforhandlinger.

De vi hører minst fra og ser minst til, er Høyre. Partiet som formodentlig skal lede opposisjonen, syns å ha tatt en lang og god hvilepause med etterlønn. Den eneste saken Høyre virkelig har fått medieoppmerksomhet rundt de siste månedene er (ikke-) valget av ny leder i Oslo Høyre. I denne saken er det ikke dramaet som ofte følger med slike saker (jevnfør Trøndelag Arbeiderpartis rivende oppgjør rundt ledervalget i fjor), men heller mangelen på drama.

Ingen ønsker å ta på seg ledervervet i Oslo Høyre, og etter hvert måtte også Erna Solberg kommentere saken. I Avisa Oslo siteres Solberg på at «min erfaring er at det ofte er mange som har lyst, men som ikke vil stikke seg fram». Kanskje er det nettopp dette som har vært Høyres utfordring etter valgnederlaget i september. Høyre og høyrepolitikere er ikke gode nok til å stikke seg fram, de oppfører seg fremdeles som et parti i regjering, ikke i opposisjon.

Derfor ble Støres påminnelse om at Solbergs regjering hadde erklært at pandemien var over, så interessant. Solberg reagerte med tydelig irritasjon, og karakteriserte utspillet som en «grov forenkling» som Støre burde trekke tilbake. Dette behovet for å rette opp i påstander står i sterk kontrast til Solbergs egen personalpolitikk som statsminister, som for eksempel hennes avslappede reaksjon på Sylvi Listhaug sine utspill i 2018. Siden den gang har Solberg snarere høstet kritikk for å være for passiv i diskusjonen.

Det at Erna endelig sa tydelig ifra om at noe er over streken, er en Erna vi godt kan bli vant til å se. For at Høyre igjen skal kunne bli et ledende, troverdig opposisjonsparti, trenger partiet politikere som vil stikke seg fram, de trenger det genuine engasjementet Solberg viste under Politisk kvarter, og de trenger å være til stede i mediebildet. Erna Solbergs utbrudd i Politisk kvarter var et gledelig gjensyn med en Erna som trengs for å skape liv i den borgerlige opposisjonen.