Det er krig i Europa. Den andre krigen på europeisk jord de siste 30 år. Den første rammet hjemlandet mitt, Bosnia og Hercegovina, på nittitallet.

Som den gang, setter jeg min tillit til kunsten til å ta ansvar for det menneskelige i oss og ikke vike unna i krigstid.

Hvis dette er tiden da vi ser enden på globaliseringen, hvor er vi på vei da? Mere nasjonalisme? Mere fokus på meg og mitt? Kunsten, som alltid i historien, forventes å gjøre motstand. Det er på tide å vende blikket ut, og det haster. Det er akutt. Fellesskapet er på vei til å briste.

Kunst og kultur har en særegen, men nødvendig rolle, og viser seg bestandig å ha enorm betydning i tider av spiss konflikt, eller som nå: I krigstid. Kunsten skal ikke være orkestret på Titanic som spiller mens skipet synker. Hvis det nå er sånn at vi skal gå under, la oss i det minste gå under med en dybdeforståelse for situasjonen vi er i, og for det som faktisk har skjedd.

Vi må forsøke å bevare det fellesskapet vi har, og det som er igjen av det menneskelige i oss. Navlebeskuende kunst har sine mer eller mindre terapeutiske grunner til å finnes, og den har sin tid, men vi har faktisk ikke tid til det nå. Det brenner under føttene på oss. Den beste definisjonen av en krig er «kollektiv psykose». Krig er en kollektiv psykose, og den foregår blant oss nå. Kunstnere må stille seg selv spørsmålet om hvordan best mulig å bidra og formidle mening i en kaotisk tilværelse – ikke bare i krig, men ellers og.

Om vi går under, la oss i det minste gå under med verdighet, og la oss lære noe mens vi går under. Gi oss refleksjoner som kan gjøre det kunsten sitt mandat er, å gi oss det som ord ikke kan gi oss, som penger ikke kan gi oss. Gi oss noe som våpen ikke kan gi oss. Gi oss noe som berører det vi føler på nå. Noe som gjør avgrunnen mellom desperasjon, skrekk, ensomhet og fellesskap mindre.

Foren oss mer. Gi oss fellesskapet. Ta temperaturen på den politiske situasjonen i dag, og se hva som egentlig foregår. Ta det ansvar som følger med det å være kunstner, og se på den politiske situasjonen vi er i. Ta ansvar når det kommer til krigen, og ikke vent til krigen kommer og frarøver oss vårt ansvar.