Det har blitt skrevet mye om skatt denne valgkampen, men fortsatt er det en vei å gå for at flere forstår virkning og konsekvenser. Norge er et rikt land der naturressurser spiller en viktig rolle og gir oss et viktige konkurransefortrinn. Behovet for grønn omstilling og økt verdiskaping gjør at det å utnytte potensialet i disse ressursene vil være avgjørende for å lykkes, om målet er å opprettholde velferd og bosetting rundt om i hele landet.

Jeg kan ha en viss forståelse for fristelsen for å øke skatte og avgiftsnivået, de fleste partier har noen gode formål de gjerne skulle funnet penger til. Enten det er mere penger til bøndene, nye tenner eller togskinner til Nord-Norge må det være inndekning over statsbudsjettet.

Det vi politikere aldri må glemme når vi lover er at hver krone må skapes før den kan fordeles. Det betales skatt på inntekt, utbytte, eiendom, formue, fabrikklokaler og hus. I tillegg betales det avgifter, på drivstoff, elavgift, forbruksavgift, flysete vann og kloakk, listen er lang. På toppen betaler vi moms, masse moms på det vi kjøper. På toppen er det både politikere, kommunene og finansdepartementet som mener de som tjener mye penger har råd til å betale mer for å pynte på offentlige budsjetter.

Det er ikke mange ører igjen av krona når alt er betalt, og den samme krona blir gjerne belastet flere ganger før du kan bruke de siste ørene til å investere. Det er disse ørene som er igjen som er som settepoteter. Jo flere ører jo større er sjansen for avkastning som igjen går samme runden. Pengene må sirkulere, men de bør gi avkastning om det ikke skal gå galt. Høyre og regjeringen har senket skattene, men skatteinngangen har økt. Det gir mening!

Ja vi må betale skatt og avgift for at hjulene i samfunnet skal gå rundt, vi må sørge for gode velferdstjenester, bedre veier og skoler. Men jeg er grunnleggende uenig i en økning av skattebyrden for de som skaper aktivitet og arbeidsplasser. Det går en grense for skatt før det går nedover både hos bedrifter og private. Jeg tror den grensen er nær, vi har vært gjennom noen år med oljeprisfall, flyktningekrise og pandemi, og vi har klart oss godt. Vi opplever nå ubalanse i markedet med voldsom prisvekst på en rekke råvarer og viktige ting vi er totalt avhengig av. Vi ser høyere renter på lån fremover, og mange forventer et lønnshopp. Summen av dette kan være svært krevende for et allerede høykostland og konkurranseutsatt næringsliv.

I Norge er det slik at gründere først har betalt for utvikling av ideer og bygd opp en virksomhet ut fra etterspørsel og behov. Noen har kjøpt og betalt mye for rettigheten til å få drive næring fra staten, oppdrettskonsesjoner er et eksempel. Debatten om formuesskatten kommer feil ut hver gang, og det ender med angrep på de rikeste. De fattige blir ikke rikere av at de rike blir fattigere, de som tjener mest betaler allerede mest, og de aller rikeste 10 prosent betaler omtrent 40 prosent av all skatten i Norge idag. De bedriftseierne eller gründere som mener de rike sutrer eies gjerne av utenlandske multikonsern eller er nedsyltet i gjeld.

Mitt utgangspunkt er med andre ord, gi settepotetene bedre vekstvilkår, det vil gi bedre avkastning. Sørg for at jobbskaperne og eiere av norske bedrifter gis rammevilkår slik at de kan vokse og trygge arbeidsplassene. Slik kommer vi oss ut av pandemien, gjennom omstilling og det mye omtalte grønne skiftet. Staten og det offentlige skal være til hjelp, ikke en byrde.