La meg påpeke det innlysende: Arbeiderpartiet og Senterpartiets ledelser gjør en for dårlig jobb i håndteringen av strømkrisa. Dette har jeg skrevet om før, men det er like fullt sant.

Les også

Jonas må ta strømkrisa seriøst

Utfordringen er at det nå råder en forestilling om at dette hadde vært bedre under Høyre og FrP. La det være helt tydelig: Det er virkelighetsfjernt. Strømkrisa er ikke et resultat av aktiv politikk ført nå nylig – i likhet med boligprisenes nådeløse, uproporsjonale og endeløse stigning, er strømkrisa konsekvensene av manglende politikk.

Også i likhet med boligprisene, som jeg for øvrig kjenner jeg har lyst til å omtale som en krise i emning, så har vi faktisk hatt løsninger på dette problemet før. En gang i tiden anerkjente man at markedskrefter ikke tjener alle folk, men de folkene den største andelen av markedet er sentralisert hos. Dette kan komme som et sjokk på noen, men mesteparten av økonomisk og politisk makt i det Europeiske strømmarkedet er ikke sentralisert i Norge.

Strømmarkedet dikteres ikke etter norske behov, men europeiske. Samtidig som Erna Solbergs markedselskende Høyre og FrP-regjering i større grad koblet Norge opp imot Europa så tok de lite initiativ til å bygge ut ny bærekraftig strømproduksjon. Dette er et innlysende problem. Når selskapene skal drives med mål om å skape profitt så er det omtrentlig alltid ønskelig å selge mest mulig strøm. Dermed blir samfunnsansvaret strømselskapene har til Norge sekundært til profittjaget.

Dette er selvfølgelig villet markedsliberal politikk, ellers hadde ikke strømproduksjonen vært underlagt selskaper, på ett marked. Konsekvensen blir uansett den at det ikke blir forsvarlige mengder vann i magasinene, og at man av og til da må kjøpe inn strøm fra Europa. Det er i all hovedsak dette som gjør at vi har opplevd en tvangsadopsjon av strømprisene.

Høyre har gått heftig i skyttergrava for å forsvare strømstøtten som en løsning på problemet. For meg er dette vanskelig å forstå. Vi er allerede en nasjon som er i en skvis mellom inflasjon og renteøkning. Å tilføre mer penger via støtteordninger kommer selvfølgelig til å forverre inflasjonsproblemet. Inflasjon er ille for alle, men noen av dem det er verst for er noen av Høyres mektigste interessegrupper: bankene.

Banker skaper tross alt ikke verdier i seg selv, men oppbevarer verdier og tjener penger på rentene av disse verdiene – grovt sett. Da er det innlysende at hvis hver enkelt krone blir mindre verdt, så rammer det spesielt bankene hardt, og løsningen blir renteøkninger. Utfordringen ved renteøkninger er at de uproporsjonalt rammer «vanlige folk», eller «folk flest»; det rammer de av oss som trenger lån for å eie våre hjem, da lånene blir dyrere.

Dette kommer oppå at det halvmonopoliserte matvaremarkedet allerede bærer preg av at det er lite virkelighetskontakt mellom prisene vi betaler for matvarene og realkostnadene for matvarekjedene. Hadde det vært slik at det virkelig var særlig tøffe tider for matvarekjedene så hadde ikke matvarekjedene fortsatt å ha rekordoverskudd, noe enhver kan forstå.

Det er ikke slik at banker, strømselskaper, drivstoffkjeder og matvarekjeder er onde eller ønsker oss vondt. Det handler om våre øverste politikere, både i Ap/Sp-regjeringa og i Høyre/FrP/V/KRF-regjeringa har valgt å prioritere den økende velstanden og maktsentraliseringen til de rikeste i Norge, over vanlige folks evne til å sove om natta.

Selvfølgelig med forskjellige justifikasjoner og unnskyldninger, og når ting gikk ekstremt godt i Europa så trengte man heller ikke å ta slike bærekraftsproblemer som strømproduksjon og matvarepriser så seriøst. Men etter å ha stått ovenfor en internasjonal helsekrise i form av COVID, og med krig i Europa har det blitt innlysende at det er noen ting markedet rett og slett ikke håndterer når det er under press. Hvis vi vil se forsvarlige strømpriser og matvarepriser som har kontakt med virkeligheten, må vi ta tilbake styringa og begynne med regulering som tjener vanlige folk, heller enn den økonomiske eliten.

Akkurat nå er utfordringene i hovedsak ukomfortable – for de av oss som ikke er en del av den øverste én-prosenten som tjener 25 prosent av pengene i Norge – men la det være tydelig: Verden går inn i en urolig tid nå. Hvis lille Norge skal seile trygt ut av de stormene vi har foran oss, må vi begynne å forberede oss på fremtiden.

Vi har ikke lenger råd til å være naive og tro på at det snille markedet kommer til å ordne opp for oss. Når hardt settes mot hardt og det blir konflikt om ressurser så kommer markedet til å fortsette å prioritere profitt over humanitære bekymringer, som tak over hodet og mat på bordet. Dette har ledet til samfunnsoppløsningen vi ser prege andre, mer sårbare land.

Når man ser at de rikeste igjen og igjen tjener penger på vanlige folks utfordringer og lidelse så er det gift for samfunnet. Norge er riktignok et veldig rikt land, men akkurat den giften har vi faktisk ikke råd til å fortsette å innta.