Da ytre høyre-strategen Steve Bannon gjestet Nordiske Mediedager i 2019, forsøkte mange å advare mot naiviteten i å tro at Bannon ville opptre som enhver annen gjest på en stor medietilstelning.

For ham, og bevegelsen som gjorde Trump til president i 2016, er desinformasjon den foretrukne metoden. Bannon forsto, som Trump, at formålet med å lyve og forvirre i offentligheten ikke er å få folk til å faktisk tro på det du sier, men tvert imot: Å sørge for at hva som er sant og ikke, slutter å spille noen rolle.

For dersom du greier å skape tilstrekkelig forvirring om hva som er sant og ikke, hva vi kan stole på og ikke, stiller jo den som lyver og den som snakker sant plutselig på like fot. Derfor har løgn og desinformasjon alltid vært en effektiv metode for å holde på egen makt, og undergrave andres: Det undergraver muligheten for maktkritikk som kan feste seg.

Så når vi ler av telleverk som viser hvor mange tusen ganger Trump har løyet, eller når vi rister på hodet over den nesten patologiske uærligheten i russisk propaganda, kan det være fristende å tro at det er snakk om en eller annen karakterbrist. Men det er ikke mangel på anstendighet og moral som har ført til at Putins diktatur har perfeksjonert kunsten å lyve, eller at Trump alltid må faktasjekkes – det er en helt bevisst maktstrategi.

Journalistene og redaktørene som gledet seg til å se Steve Bannon tale på Nordiske Mediedager var i varierende grad åpne for denne kritikken: De er jo pressefolk! Kritikk av Bannon-invitasjonen ble tolket som en mistenkeliggjøring av deres egne evner til å stille kritiske spørsmål, og forholde seg maktkritiske.

Problemet var jo bare at Bannon ikke er en vanlig, norsk politiker, med standpunkter fra den vanlige, norske debatten – den politikertypen vi kjenner, som faktisk tar skade av å bli avslørt i løgn. Bannon er en demagog fra det ytterste nye høyre, ekstrem i sine standpunkter, foraktfull mot demokratiet, og uinteressert i normal debatt.

I møte med denne kritikken svarte Nordiske Mediedager selv med banale fraser om ytringsfrihet, mens et nært samlet Medie-Norge med overdreven selvtillit skrev pompøse leder- og kommentarartikler om ytringsfrihet og viktigheten av å stille kritiske spørsmål til de en er uenige med. Få giddet å forholde seg til den faktiske kritikken: At Bannon representerte noe annet, som må forstås og analyseres på egne premisser.

Norske medier ville ikke forholde seg til muligheten for at de kunne la seg bruke av en aktør som Steve Bannon – og resultatet ble en fiasko på Nordiske Mediedager.

Parallellen til de siste dagers bråk rundt kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp) og hans kritikk av forskerne bak en FFI-rapport om påvirkning av det norske demokratiet, er åpenbar. I stedet for å være åpen for at også hans egne standpunkter kan misbrukes av andre, valgte han å skyte på budbringeren. «Hvis forskere ønsker å presentere slike argumenter for EU og EØS, kan de melde seg inn i en organisasjon eller et politisk parti, i stedet for å pakke inn det i en forskningsrapport om valgpåvirkning», var Gjelsviks kommentar i Nationen til en av FFI-rapportens scenarioer for ytre påvirkning mot det norske demokratiet, der EØS-motstand ble brukt som eksempel.

Rent bortsett fra å være helt upassende av en statsråd, avslører uttalelsen et problem med den norske demokratiske debatten: Vi lar vår demokratiske selvtillit bli til hybris. Det at vi evner å ha gode, skarpe og helt legitime debatter om viktige saker, betyr ikke at alle rundt oss respekterer de samme spillereglene – eller at vi er immune mot ytre påvirkning.

For slik er det jo ikke: Jeg er tvert imot overbevist om at samtlige av de politiske standpunktene jeg innehar, kan misbrukes av utenlandske aktører som vil forstyrre eller svekke det norske demokratiet. Det samme gjelder alle dine standpunkter, og. Og kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik sine.

FFI-rapporten viser ulike tenkte eksempler på ytre påvirkning av norske demokratiske prosesser. Et tar utgangspunkt i EØS-motstand. Et annet i radikale klimaaktivister. Betyr dette at EØS-motstand er illegitimt? Eller at klimaforkjempere er russiske påvirkningsagenter? Nei – og det er det da heller ingen som har hevdet.

Men det betyr at vi har et ansvar som demokratiske borgere, for selv å ta en ekstra runde med oss selv: Stemmer dette? Har jeg grunnlag for det jeg hevder? Hvor kommer egentlig denne påstanden fra?

Det betyr òg at statsråden som har ansvar for gjennomføring av valg i Norge bør bruke sitt aller ryddigste og tørreste språk når han omtaler forskningsrapporter om temaet – uansett hva han selv måtte mene om rapporten eller ei.

På lederplass tar Klassekampen Gjelsvik i forsvar, og skriver at «forskerne hadde nok ikke lengst framme i pannebrasken at ministeren som mottok scenarioene, er tidligere leder av Nei til EU og prosjektleder for Alternativrapporten, som utredet EØS-alternativer. Gjelsvik kjenner godt både mange av personene og argumentene som forskerne ser for seg at kan gå fremmede makters ærend. Det er bra at han sier fra når han ser at legitime politiske ståsteder diskrediteres».

Men dette argumentet kan like gjerne snus på hodet: Hva Gjelsvik mener om EU burde for det første være irrelevant for hvordan han skjøtter sitt ansvar knyttet til gjennomføring av valg. Men om noe burde han vel, som mangeårig sentral tillitsvalgt i Nei til EU, hatt all interesse av å beskytte sitt legitime EU-ståsted mot illegitim, ytre påvirkning? En kan (dersom en faktisk leser rapporten) like gjerne argumentere for at valget av eksempler er egnet til å beskytte mangfoldet av politiske standpunkter som finnes i norsk politisk debatt.

Heming Olaussen, som i likhet med Gjelsvik er tidligere leder i Nei til EU, skrev på Facebook at han «vil ha Norge ut av EØS. Det har jeg ment siden vedtaket om EØS-innmelding i 1992. Har jeg altså de facto vært en agent for utenlandske (russiske???) interesser i 30 år? Forskning, my ass».

Men det er jo overhodet ingen som har hevdet noe slikt. Og det som kjennetegner eksemplene i rapporten er jo ikke at bestemte standpunkter er problematiske, men at enkelte saker er egnet for ytre påvirkning. I 2016 sørget for eksempel russiske trollfabrikker for å organisere samtidige demonstrasjoner på begge sider av innvandringsdebatten i USA.

Å påpeke at for eksempel klimakampen kan være egnet for et eventuelt tilsvarende grep i Norge, innebærer selv med den verste vrangvilje ikke noen mistenkeliggjøring av noen side i norsk klimadebatt – og det tilsvarende gjelder norsk EU-debatt. Det innebærer snarere erkjennelsen av at demokratiet vårt er sårbart for at ytre aktører kan utnytte våre legitime uenigheter til egen fordel.

Dette er verken jeg, du, EU-tilhengere eller EU-motstandere skånet for. Men det bekymrer meg litt at enkelte så åpenbart tror at de er det.