Gjennom kvalitet i opplevelser og produkter, er det mulig å skape turisme av noe så enkelt, men like fullt så eksotisk, som et trøndersk gårdstun

Formiddagskaffe: Det å foredle sine egne      råvarer, ved å skape førsteklasses produkter – og ved å selge dem i sitt naturlige miljø – har det vist seg at folk er villige til å betale for, skriver kommentator Johan Prestvik. Her fra Gulburet mellom Sandvollan og Straumen i Inderøy,     som denne sommeren har hatt fullt kjør med gårdsbutikk, -kafé og galleri.

Formiddagskaffe: Det å foredle sine egne råvarer, ved å skape førsteklasses produkter – og ved å selge dem i sitt naturlige miljø – har det vist seg at folk er villige til å betale for, skriver kommentator Johan Prestvik. Her fra Gulburet mellom Sandvollan og Straumen i Inderøy, som denne sommeren har hatt fullt kjør med gårdsbutikk, -kafé og galleri. Foto:

Av

En kaffe under tuntreet, eller en is i kårstua? Gårdsturismen har fått sin fortjente rekordsommer.

DEL

KommentarFulle parkeringsplasser, kontinuerlig påfyll i butikkhyllene, is under paraplyene, en kaffe i smia – i le for vær og vind. Livet på landet skal være litt barskt. Og i sommer har turistene fått se Trøndelag i sin sanne drakt. Kun de færreste har fått oppleve fylket i solskinnsprakt.

Allerede ti minutter før Gulburet mellom Sandvollan og Straumen åpner, parkerer den første bilen. Den er namdalskregistrert, og en mann og en kvinne stiger ut. Koronasommeren gjør at mange må tenke alternativt i sommer. Ikke alle utenlandske feriemål er åpne, og mange må lete etter lokale eller nasjonale reisemål. Rapportene så langt, tyder på at den trønderske gårdsturismen har hatt en eventyrlig sesong.

De fleste steder i Norge er pene når været er godt, men de beste stedene stråler selv når vinden rufser deg i håret. For da kjenner vi at vi lever. Da kan vi drømme oss tilbake til røttene, og vi kan kjenne på de primære behovene. På mat og drikke, og hvor råvarer og matvarer produseres, til de ekte og autentiske miljøene. Kanskje er det det som trekker oss fra gård til gård denne sommeren?

Jeg startet ferien med å rydde i noen gamle papirer hjemme hos mor og far. Deriblant tok jeg med meg min farfars memoarer, boka han skrev for 19 år siden – etter at han passerte 90 år. Om sitt eget liv, sitt levde hundreår. Om to verdenskriger, og hvordan hans foreldre overtok en gård i Indre Vikna for over 100 år siden, om de nedturene da han som guttunge måtte ta den kalde turen i fjæra og skjære tang som fôr til krøtterne på tidligvåren, da det var tomt for fôr, og det ennå var for tidlig å sende dyra ut på beite. Og om da han og lillebroren lurte i seg flatbrød og rømme på burloftet, og ble tatt på fersken.

Bak Gulburet kan ungene få mate sauene med brødrester fra gårdens eget bakeri, hvor ferskt budeiebrød og havrebrød er å få kjøpt – sammen med det populære olivenbrødet. Med en klatt ekte smør, er det bare å lukke øynene og kjenne den imaginære middelavsbrisen stryke deg over kinnet. Om du tar en bit til, og er raus med smøret, er det ingen som henter bjørkeriset for det. I stedet får du spørsmål om kaffepåfyll.

Fra å fø en storfamilie, er gården blitt en industribedrift. Som holder alle oss andre, som ikke lenger har et forhold til gården, med mat. Vi som rynker på nesa når vi passerer frauvogna på vegen, som ikke reflekterer så hardt over at gårdbrukerne har drevet sirkulærøkonomi i generasjoner. Noen miljøforkjempere lar seg hisse opp over at kua raper klimagasser, men virker ikke å bry seg om at skogen til bonden bidrar i den andre enden av klimaregnskapet – og er en kjemperessurs for klimaet. Det er som kjent lett å overse skogen for bare trær. Og det er lett å glemme hva som skjer med dyrkamarka, dersom vi ikke lenger skal ha dyr som skal spise av det jorda gir oss.

Gårdsbrukene er blitt færre, men større. Men de som bor der, og holder gårdene og tradisjonene i hevd, er fortsatt like arbeidsomme. Fra tidlig morgen til sent på kveld, står de på. Året rundt. NIBIOs rapport om gårdsbasert reiseliv i Norge for tre år siden, påpeker at reiselivssatsingen ikke erstatter gårdsdriften – den bidrar heller til å forsterke den. Fordi levende gårdsproduksjon blir et viktig element i seg selv, når turistene kommer på tunet. Det er i tillegg et ønske om å gi gården flere arbeidsplasser, så man slipper å hente inntekter gjennom å jobbe andre steder. Derfor er det blitt satset millioner på gårdsturisme de siste årene, ikke minst i Inderøy hvor Den gyldne omvei har vist veg for hele regionen i over 20 år.

Det å foredle sine egne råvarer, ved å skape førsteklasses produkter – og ved å selge dem i sitt naturlige miljø – har det vist seg at folk er villige til å betale for. Halvparten av de spurte i NIBIO-undersøkelsen fra 2017, svarte at de hadde planer om å øke omfanget av gårdsmat- og turismevirksomheten på gården. De som samarbeider med andre, lykkes best, går det fram av rapporten. I Inderøy har de lyktes i flere år. Besøket i sommer vitner om at det ligger et stort marked her. Gjennom kvalitet i opplevelser og produkter, er det mulig å skape turisme av noe så enkelt, men like fullt så eksotisk, som et trøndersk gårdstun. Gårdstunet er blitt en arena for ferieopplevelser, for både lokale, nasjonale – og internasjonale turister. Selv om busslastene ikke kommer daglig denne koronasommeren, er parkeringsplassene fullere enn noen gang.

På lik linje med at nordmenn reiser milevis og dagevis for å spise oliven og drikke vin i sine opprinnelige omgivelser ved Middelhavet, kan det å kjøpe en ost og is på et ysteri – som faktisk lukter ysteri – være en fullgod erstatning. Og når du på samme kjøreturen kan supplere med lokalbrent kaffe, fermenterte te, lokalt øl eller brennevin, håndverk og overnattinger i rom som overgår sterile hotellrom, så blir totalen ganske bra. For mens enkelte hoteller får på pukkelen for at frokosten ikke står til forventningene denne sommeren, kan en lokalmattallerken på et gårdshotell være nettopp sommerminnet som står igjen som stempelet for 2020.

For når Syden og Utlandet, i hvert fall for de fleste, er urealistiske feriemål i år, er det å gjenoppdage Norge, Trøndelag og nærområdet en nyttig ferieøvelse. Det å dyrke det lokale, det nære og ekte er blitt viktige handelsvarer i vår tid, hvor stadig flere har fått øynene opp for hvor både de selv og maten kommer fra. Og kanskje kan det være en påminnelse også utenfor koronapandemien. For det å tenke globalt, gjennom å handle lokalt, har fått en renessanse. Og det har gitt landbruket en ny boost – også som reiselivsdestinasjon.


Artikkeltags