En vårdag for 85 år siden regnet bombene over en skrekkslagen sivilbefolkning i den spanske byen Guernica. Byen ble utslettet og bombingen innvarslet en ny og hensynsløs form for krigføring der sivilbefolkningen var aktive mål. Siden har det å rette angrep mot sivilbefolkningen blitt nærmest vanlig, noe vi blant annet ser av den brutale russiske krigføringen i Ukraina.

Bombingen av Guernica var en av flere hendelser som ble viktig for at Norge opprettet det som ble kalt det sivile luftvern. I dag, over 80 år senere, ser vi hvordan sivilbefolkningen stadig blir offer for krigshandlinger, blant annet i Ukraina. Men det er ikke bare krig som krever ekstra tiltak fra samfunnet, også miljøberedskap, klima- og naturhendelser, migrasjon, mulig terrorisme og sikring av sårbar infrastruktur er en del av vår virkelighet.

Det sivile luftvern har siden 1937 vært gjennom flere endringer og i dag kjenner vi det som Sivilforsvaret. Mange av oss som er litt grå i håret husker nok vagt noe om tilfluktsrom fra den kalde krigens dager, et tema som igjen er blitt aktuelt, men det begynner å bli lenge siden Sivilforsvaret var en beredskapsstyrke som kun satt inne i fjellet. I dag er Sivilforsvaret ikke bare den delen av totalforsvaret som i all hovedsak skal håndtere sivile utfordringer i krigssituasjoner, men en aktiv styrke som håndterer en rekke krisesituasjoner i fredstid. I likhet med Heimevernet er Sivilforsvaret langt fra tilstrekkelig styrket, noe som innebærer at samfunnets evne til å sikre nødvendig beredskap i forbindelse med de helt store kriser på langt nær er god nok.

Sivilforsvaret har i dag 8000 tjenestepliktige kvinner og menn fordelt på 20 distrikter med ca. 250 fast ansatte og en etablert responstid ved hendelser på mellom en til to timer. Både alder og tilstand på materiell er i dag av en slik art at det må foretas vesentlige investeringer i Sivilforsvaret for at det skal kunne utføre sine ulike plikter. Til tross for mangel på utstyr og økonomi gjør sivilforsvarets mannskaper en heroisk innsats i en rekke ulike hendelser rundt om i Norge.

I 2016 leverte Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap en konseptutredning for Sivilforsvaret. Konseptutredningen hadde høringsfrist 9. juli 2017 og utredningen behandlet fire forskjellige konsepter. Nullalternativet var å opprettholde det som fortsatt er dagens løsning med uforsvarlig stramme økonomiske rammer, men dette ble regnet som et alternativ som ville medfører en gradvis utfasing av hele Sivilforsvaret.

Av de tre andre alternativene anbefalte prosjektgruppen det såkalte alternativ 2 som innebar økt kapasitet til å håndtere fremtidige hendelser innen klima og naturhendelser, flombekjempelse, store menneskemengder, rydding og gjenoppbygging samt reetablering av kritisk infrastruktur. Dette var alternativet som var klart tilpasset fremtidens samfunnsbehov med en styrking av materiellbeholdning, styrking av mobilitet på- og utenfor vei, bedret utdanning av både mannskaper og befal, samt organisering og drift.

Vi var mange som ventet i spenning på våre politikeres behandling av denne konseptutredningen etter høringsfristens utløp, men intet skjedde. Konseptutredningen og dens mange høringsuttalelser ble lagt i en skuff. Et glemselens slør ble senket over det hele, og da Sivilforsvaret den 10. juli 2021 fylte 85 år foregikk dette helt uten noen form for offentlig markering.

Min konklusjon, både som vanlig beredskapsinteressert borger og tidligere tjenestepliktig i stab ved Nord-Trøndelag Sivilforsvarsdistrikt, er at Sivilforsvaret stadig er en bortgjemt og avglemt etat.

Riktignok har regjeringen bestemt at Sivilforsvaret skal rustes opp med materiell og personell, som en følge av krigen i Ukraina. Men så lenge denne opprustningen ikke følges av en plan for hvordan Sivilforsvaret skal endres til en effektiv krigsorganisasjon, vil dette ha lite virkning.

Siden 2004 har Norges fremste beredskapsetat for beskyttelse av sivilbefolkningen vært en del av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Tiden som har gått siden 2004 har etter min mening bevist til fulle at en krigsorganisasjon ikke kan styres av et direktorat. Eneste lille unntaket er den tiden Cecilie Daae var direktør for DSB og gjorde en formidabel innsats for å starte et arbeid med å løfte Sivilforsvaret opp til den krigsorganisasjonen den en gang var. Dessverre er dette arbeidet ikke fulgt opp av nåværende ledelse og de positive ting som var på gang under direktør Daae sin dyktige ledelse er mer eller mindre nullstilt.

Med Russlands folkerettsstridige angrep på Ukraina, raser nå en blodig krig nesten rett utenfor vår egen stuedør. I en slik situasjon er det etter min mening på tide at regjeringen iverksetter en total omlegging av Sivilforsvaret.

Følgende bør iverksettes:

  1. Sivilforsvaret må etableres som en selvstendig etat etter samme mønster som HV og med en egen Sjef Sivilforsvar. Etaten må plasseres rett under Justisdepartementet, slik at man får synliggjort tildeling, status og reel operativ evne. På denne måten får en stilt den til enhver tid sittende regjeringen ansvarlig for sine prioriteringer ovenfor Stortinget.
  2. Konseptutredningen for Sivilforsvaret av 2016 (med høring i 2017) må ut av skuffen der den nå ligger bortgjemt og det alternativ prosjektgruppen anbefalte (alternativ 2) må iverksettes.
  3. Sivilforsvaret bør inndeles i brann og redningstropp, polititropp og sanitetstropp. Alle med det utstyr og trening som er nødvendig for å utføre oppdrag innen disse områdene. Dagens organisering med at alle lærer litt (og dermed ingenting) om alt (dvs. nå kun brann, ettersøk etter bortkomne personer og førstehjelp) fungerer ikke. Riktignok leverer Sivilforsvarets tjenestepliktige svært godt når de er i aksjon, men i en krigs- eller krigslignende situasjon har f.eks. Sivilforsvaret ikke lenger verken utstyr eller trening til å grave folk ut av utbombede hus. Ei heller har de trening i massetjeneste dersom panikk bryter ut og politiet er opptatt på annet hold. Så kan en selvsagt mene at krig aldri vil skje i Norge uansett hva som skjer med krigen i Ukraina, men beredskap handler jo tross alt om å være forberedt på det verst tenkelige.
  4. Befalsutdanningen må gjøres grundigere og ligge på samme nivå som for HV.
  5. Punktene 1, 2, 3 og 4 vil kunne være med å bygge opp en tradisjon, kultur, synlighet, identitet og stolthet rundt det å være sivilforsvarer, og derigjennom løfte både de tjenestepliktige og de fast ansattes motivasjon til å yte maksimalt når det virkelig smeller. Og med skikkelig og målrettet trening vil de samme mannskaper vite at de faktisk kan utgjøre en forskjell og utføre oppdragene. Slik det er nå vil det hele, slik jeg ser det, bryte sammen relativt raskt i en krigssituasjon.
  6. Det må på plass planer for evakuering av befolkningen. Men skal Sivilforsvaret spille en rolle her må pkt. 3 og 4 på plass.

Å være forberedt på å håndtere store og alvorlige krisesituasjoner som for eksempel krig er viktig for et samfunn, og en av stortingspolitikernes fremste plikter er å sørge for god beskyttelse av sivilbefolkningen.

Å gjenreise Sivilforsvaret som krigsorganisasjon er en helt nødvendig del av denne plikten.