I tråd med herrelandslagets evne til å snuble på målstreken i kvalifiseringer, ble det ikke EM nå heller. Dermed er neste sjanse det absurde fotball-VM i Qatar. For etter at forrige VM ble avholdt i Putins Russland, tok FIFA det hele et steg videre ved å velge ut diktatorstaten Qatar som neste vertsland.

Snart trenger vi en ordentlig diskusjon om dette: Om herrelandslaget i fotball omsider greier å kvalifisere seg, skal vi da virkelig delta i denne galskapen av et mesterskap?

Nesten nitti prosent av Qatars arbeidere er utenlandske. Det styrtrike oljelandet holder seg med en armada av underbetalte og ufrie arbeidere fra fattige land, som de i praksis kan herje med mer eller mindre som de vil. På papiret har Qatar sluttet seg til et samarbeid med den internasjonale fagbevegelsen (ILO), men det er på papiret. Fortsatt lider utallige arbeidere under slaveforhold i Qatar, i følge Amnesty. Når mesterskapet blåses i gang om drøye to år, vil mange arbeidere ha dødd under ekstreme arbeidsforhold så vi kan hygge oss med fotball.

Men vi lar vel ikke litt slaveri ødelegge moroa, gjør vi vel?

Med for å påvirke

Nei, det gjør vi visst ikke. Norges fotballforbund (NFF) har bestemt seg for å «påvirke» Qatar i positiv retning. «Ved å boikotte stiller vi oss på utsiden og reduserer samtidig våre muligheter til å påvirke», skrev fotballpresident Terje Svendsen i en kronikk i Aftenposten i fjor.

Dette er et helt herlig universelt argument, som kan anvendes for å rettferdiggjøre nær sagt hva som helst. Oppgjennom åra har vi både solgt våpen til diktatorstater, investert i sterkt forurensende oljesand og sett mellom fingrene med norske investeringer i klasevåpen - alt så vi i det gode tjeneste kan være med å «påvirke», eller med henvisning til at «andre er verre». I ettertid har disse argumentene endt opp med å se like patetiske ut, hver gang. Men det hindrer ikke NFF i å prøve.

Men med en slik logikk burde vi jo brukt VM til å «påvirke innenfra» hver gang det arrangeres. Zidane og hans Frankrike burde ikke reist trofeet på hjemmebane i 1998, men i Taliban-styrte Afghanistan, slik at de vestlige fotballpresidentene kunne reise på studietur i forkant og påvirke. Likeledes bør kanskje VM i 2026 avholdes i Nord-Korea, slik at vi kan få økt bevisstheten rundt menneskerettigheter i verdens mest lukkede regime.

Hva med OL i Eritrea, når vi først er i gang?

Nå er'e VM - skru på TV'en! Gøy å leve - fotball på TV!

Norske sleivspark, «Nå er’e VM» (1994)

Fair play - når det passer oss

«Fair play er samlebegrepet for vårt verdiarbeid», skriver NFF på sine nettsider. Fotballforbundet forklarer oss at Fair play ikke bare handler om selve fotballen, men alt som skjer rundt:

«Fair play handler om det som skjer på og utenfor fotballbanen, og er den verdibaserte normen som skal gjennomsyre all aktivitet på alle nivåer, herunder respekt for, og etterlevelse av gjeldende regelverk, retningslinjer og verdisett».

Å spille fotball i en diktatorstat, på ei gressmatte bygd av slavearbeidere, hvorav flere har måttet bøte med livet, og i et land der homofile spillere og publikummere ikke kan delta, er visst akseptabelt for NFF. For alternativet er jo å «stille oss på utsiden». På siden av diktatur, slavearbeid og undertrykking riktig nok, men alle skjønner jo at når NFF taler, da lytter nok emiren.

«Ikke vær med på mobbing, rasisme eller annen dårlig oppførsel» heter det i NFFs «Fair play-kontrakt». FNs spesialrapportør for rasisme Tendayi Achiume slaktet Qatar i en FN-rapport i sommer, og påpekte den strukturelle rasismen i landet, og et «de facto kastesystem» der afrikanere og asiater sto uten de samme menneskerettighetene som arabere og hvite.

Så budskapet blir: Ikke vær med på rasisme, med mindre rasismen bidrar til å bygge gigantanlegget du gleder deg til å spille VM på. Arbeiderne fra Afrika og sør-Asia som behandles som dritt av herrefolket i Qatar faller visst utenfor Fair play-filisofien sitt virkeområde.

Smusser til det norske flagget

Å spille med det norske flagget på brystet er et svært etablert begrep i norsk fotball. Det betyr noe, ikke bare for spillerne, men for oss. Da NFF erstattet flagget med en småkitschy drage for noen år tilbake ble det ramaskrik og rask snuoperasjon. De norske landslagsspillerne er stolte av å ha flagget på brystet. Og flagget vårt betyr noe - det symboliserer verdier som vi kan være stolte av.

Om vi til slutt deltar i Qatar-VM, aksepterer vi at flagget vårt tilsmusses som rekvisitt for Qatars skjønnvasking av slavearbeid, undertrykking og rasisme.

I Qatar blir du straffet om du er skeiv. Du kan, både som publikummer og som spiller, bare glemme å kunne reise trygt til Qatar under fotball-VM om du er homofil. At FIFA gir blaffen i homofiles rettigheter bør knapt være noen overraskelse - den korrupsjonsherjede fotballorganisasjonen valgte jo å tildele fotball-VM til et land uten fotballtradisjoner overhodet, uten klima for fotball (slik at mesterskapet må gjennomføres midt på vinteren) og der alle andre enn heterofile, mannlige, helst etnisk arabiske Quatar-statsborgere i beste fall behandles som annenrangs mennesker.

Men også NFF kan jo tenke over hva slags signaleffekt det gir å skulle sende vårt eget landslag dit på turnering. Symboler betyr noe. Det vet NFF, som selv bader i symbolikk, også når de slår et slag for aksept for skeive i fotballen.

Ved å akseptere norsk deltakelse i Qatar-VM, blir NFFs signal til toppen av norske spillere i praksis at du får vente med å komme ut av skapet til etter 2022 om du er skeiv. Litt av et signal å gi til unge fotballspillere av alle legninger i hjemlandet. Fint med frihet, men ikke når det kræsjer med VM.

Vi blir nyttige idioter

Jeg mistenker sterkt at Terje Svendsen ikke egentlig tror at norsk deltakelse og tilstedeværelse i Qatar (om vi greier å kvalifisere oss, da) gjør tilværelsen det spøtt enklere for slavearbeiderne, de som har gjort mesterskapet mulig med sitt blodslit. Effekten av at verdens kanskje mest frie og demokratiske land gir sitt godkjent-stempel til Qatar-VM er dessverre uendelig mye større enn effekten av NFFs «press innenfra» vedrørende menneskerettighetene i Qatar.

For regimet i Qatar er ikke idioter. De visste godt hva de gjorde da de sørget for å skaffe seg VM. De visste godt at vestens fotballtopper er så forelsket i prestisjefylte arrangement at de villig vekk blir med på det meste, med noen seremonielle protester underveis. De vet at hver gang en fotballtopp fra et fritt, demokratisk land bruker slike argument mot det eneste fornuftige standpunktet - en boikott - inkluderes diktaturet stadig mer i det gode selskap. Når fotballtoppene framfører sine budskap om «å påvirke innenfra» ler regimet i Qatar av dem, bak deres rygg.

Sannheten er at det ikke er holdningskampanjer og «dialog» med Qatar som vil føre til en slutt på regimets umenneskelige behandling av mennesker.

Fotballforbund og landslagsspillere: Grip sjansen!

Det som vil fungere er å sørge for at Qatar-VM blir en så ydmykende og vond fiasko for arrangøren at vi en gang for alle får en slutt på at diktatorstater kan kjøpe seg til prestisjefylte idrettsbegivenheter og bruke dem til å renvaske sin egen undertrykking.

Da snakker vi påvirkning, da. Dette kan både fotballforbundet og de norske landslagsspillerne utrette, om de griper sjansen og tør. Om de gjør det, vil begrepet «flagget på brystet» kunne bli noe enda mer: En evig og stolt påminner om 2022-landslaget, de som feide motstanden til side i VM-kvalifiseringen - ikke for å delta selv, men for å gjøre det rette, bryte demningen, og bli det første laget som sa nei til Qatar selv om kvalifiseringen var i boks.