Gå til sidens hovedinnhold

God helse er et klassespørsmål. Smittevern burde ikke være det.

Når smittevern ikke er et alternativ.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I disse dager er det stadig flere kommuner som innfører påbud om munnbind hvor det er en vanskelig å holde tilstrekkelig avstand, som i matbutikker, apotek eller kollektivtransport. Dette er den felles dugnaden som forventes av oss slik at vi ikke skal sette for mye press på helsevesenet som allerede før pandemien hadde mer enn nok å gjøre og for å verne om de sårbare i samfunnet.

For mange av oss er det ikke noe vi tenker særlig mye over, vi handler inn både munnbind og anti-bac slik at vi skal være godt rustet i kampen mot Covid-19. For min del kostet det den nette sum av 320 kroner for femti munnbind og en liten flakse med håndsprit det er greit å ha i en jakkelomme.

Ikke en sum jeg normalt sett reflekterer mye over. Kjenner du deg igjen?

Mange i Norge er per i dag helt eller delvis uten jobb og må klare seg på en betydelig redusert inntekt. For ikke å snakke om mange studenter som ikke lengre kan regne med en kjærkommen inntekt fordi jobben de hadde kanskje ikke lengre eksisterer og de må klare seg på lån med vanvittig skyhøy rente. Personer med minstepensjon fordi de enten har jobbet i lavtlønnsyrke eller vært hjemmeværende foreldre, ensligforsørgere. Listen er lang.

Les også

Pandemiens pris

I motsetning til disse må jeg ikke stå å velge mellom å handle mat til min familie eller munnbind. Et raskt søk på nett viser at en helt vanlig handlekurv med basisvarer som melk, brød, pålegg, noe grønnsaker, en middag og toalettpapir fort overgår summen på 320 kroner. Faktisk ble kurven jeg satte sammen, og jeg plukket alltid det billigste alternativet, på over 500 kroner. Og da snakker man om en handlekurv som er i underkant hva en enkel person kan klare seg med.

Se for deg en helt ordinær familie med to tenåringer, hvor den ene jobber for eksempel som renholder, den andre jobbet som servitør, men er nå oppsagt. Denne familien vil mest sannsynlig ikke eie hverken egen bolig eller egen bil og benytter seg derfor av kollektivtransport for å komme seg rundt. Disse bor heller ikke sentralt, leieprisene er for stive til det, så barna har skoleskyss. De vil lett bruke 20-30 munnbind pr uke. Dette blir fort mye penger for noen som allerede har lite.

I debatten om tiltak man skal har vi debattert, og rimelig heftig til tider. Debatten i media har gått på: «Krenker» munnbind mine rettigheter eller ikke? Virker det egentlig så godt som de sier? Dette gjerne på repeat.

Ingen, eller ekstremt få i beste fall, har i det hele tatt stilt spørsmålet om dette burde vært dekket av staten? Selvfølgelig ikke ubegrenset, la oss si for eksempel to munnbind pr dag, pr person? I alle fall i der hvor det ikke lengre er frivillig, men påbudt.

De de kommunene der man kan risikere å bli avvist i døra til matbutikken, eller «shamet» av medborgere, fordi man ikke har midlene til å etterkomme påbudene. Man kan rett og slett ikke kreve dette av folk og samtidig ikke gi de en mulighet til å gjøre det som kreves.

At god helse er et klassespørsmål vet vi allerede, selv om det ikke skal være sånn. Smittevern burde ikke være det.

Kommentarer til denne saken