Gå til sidens hovedinnhold

Godt frykt år!

Frykten kan lamme de kritiske instinktene i selv de mest demokratisk anlagte sinn.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Skal vi hylle oppslutningen om den nasjonale dugnaden eller skal vi uroe oss for flokkmentalitet og naiv lydighet?

Alle flater blir ryddet når statsministeren lanserer nye smitteverntiltak første søndag i det nye året. Det var mindre oppmerksomhet da regjeringen like før jul innførte et annet inngripende tiltak. Personer som ankommer Norge fra land med karanteneplikt skal nå registreres. Opplysningene skal ikke bare brukes til smittesporing og oppfølging av karantenebestemmelser, men også for statistikk og analyse. Datatilsynet fikk ett døgn til å svare på høringsutkastet og er kritiske til flere punkter i regjeringens forslag. De reiser godt begrunnede spørsmål om retten til privatliv og personvern.

Det er uakseptabelt at slike forslag sendes på offentlig høring med ett døgns svarfrist.

Vi har de siste årene fått noen sterke påminnelser om at friheten er sårbar. Vi har opplevd terror, vi har sett det i våre naboland, og vi ser at autoritære krefter også vinner terreng i USA og i Europa. Vi har mange ganger minnet hverandre om at vi ikke må ta friheten for gitt. Men etter at regjeringen på minuttet avskaffet bevegelsesfriheten og forsamlingsfriheten kan det knapt høres stemmer som spør hva dette betyr for demokratiet og våre rettigheter.

Pandemien har endret mitt syn på demokratiet. Det har vært en vekker å se skjørheten i den friheten vi verdsetter så høyt. Tilliten mellom borgere og politikerne har vært Norges store styrke under pandemien. Men lojalitet og tillit har også en bakside. Dersom vi føler frykt og oppfatter at intensjonen er god, så er vi villige til å akseptere store inngrep i friheten. Men gode intensjoner er ingen garanti mot maktmisbruk. Tvert i mot er det den beste kamuflasjen.

Frykten kan lamme de kritiske instinktene i selv de mest demokratisk anlagte sinn.

I midten av desember sendte den internasjonale juristkommisjonens norske avdeling et brev til Justisdepartementets lovavdeling. De peker på det åpenbare: Skal man i et demokrati frata borgere bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet og retten til familieliv, bør det foreligge skriftlige begrunnelser. De spør departementet om hvorfor de knapt kan finne slike noe sted siden inngrepene ble innført i mars. Det er et mysterium at knapt noen norske journalister har kommet på den tanke å stille dette spørsmålet. Det står på topp tre av det som burde være enhver journalists første instinkt når regjeringen stenger landet ned.

Er det noen hjemme i norske mediehus om dagen? Så langt jeg kan se har ingen norske medier funnet det verdt å utfordre regjeringen på dette, og brevet er vel knapt nevnt i noen medier over hodet.

Like før jul tok jeg kontakt med en av landets større regionaviser fordi jeg ville ytre kritikk mot grunnlaget for smitteverntiltakene. Journalistens svar kan kanskje stå som et bilde på norske mediers prioriteringer i den snart ti måneder lange pandemien: «Jeg har helgevakt og med koronatrøkket vi har i byen nå, kan jeg ikke prioritere intervju med deg.»

Hvis det å telle smittetilfeller og referere kommunedirektører og ordførere er den altoppslukende prioriteringen, får man sikkert mye å gjøre, men da tar man ikke samfunnsoppdraget på alvor.

NRKs flaggskip Dagsnytt 18 oppsummerte nylig mediedekningen av pandemien. Klassekampens Mari Skurdal og Bergens Tidendes Frøy Gulbrandsen var skjønt enige om at de hadde vært flinke. Til alt overmål hadde NRK innkalt selveste assisterende direktør i Helsedirektoratet, Espen Rostrup Nakstad, til å bedømme medienes jobb. Det var en pussig forestilling å høre både myndigheter og medier være skjønt enige om å rose hverandre for en utmerket jobb. Selv om sendingen ble publisert midt i romjula ringte det ingen bjeller hos redaktørene.

Det nærmer seg ti måneder med sterke begrensninger i forsamlingsfriheten og bevegelsesfriheten. Slike inngrep kan være legitimt i ekstreme unntakssituasjoner som en pandemi kan være, men da på helt spesielle betingelser. Inngrepene skal ha grunnlag i lov, ha et legitimt formål, og være forholdsmessig. Det siste innebærer bl.a. det minste inngreps prinsipp, det minste inngrepet som kan oppfylle formålet skal velges. Jeg mener de fleste smitteverntiltakene som er innført har vært nødvendige og riktige. Det er også nødvendig å stramme ekstra til nå. Men alt må skje innenfor rammen av det menneskerettighetene tillater.

Denne diskusjonen er for viktig til at vi kan overlate den til konspirasjonsteoretikere og marginale anti-smitteverngrupperinger. Derfor er jeg bekymret over at regjeringen gjør svært lite for å dokumentere at de nødvendige avveiningene utfra menneskerettighetene er foretatt.

Politikere foretar stadig avveininger mellom samfunnets interesser og individets interesser. Menneskerettighetene er den enkeltes forsvarsverk mot misbruk av makt fra den sterke part. Etter Nürnbergprosessen, i kjølvannet av nazismens medisinske overtramp mot enkeltmennesker, ble forskningsetiske standarder kjempet frem for å verne den enkelte mot overtramp i samfunnsinteressenes navn.

Pandemien traff oss få år etter at smarttelefonene gjorde våre liv til produkter og brikker i de kommersielle teknoselskapene spill. Myndighetene har så langt motstått fristelsen til å bruke mulighetene det gir for å ta kontrollen over oss, med unntak av Kina og andre land med andre styringsformer og tradisjoner.

Pandemien kom også på samme tid som genteknologien er i ferd med å endre helsetjenestene og medisinen. Vi er bare i startgropa med å avveie dilemmaene om hvordan vi skal bruke kunnskapene om genene våre, hvordan myndighetene skal bruke denne revolusjonen, hva de kan få vite om deg og hvordan de kan bruke informasjonen til folkehelsens beste.

Enkelt sagt: Hvis regjeringen er nøye med å begrunne smitteverntiltakene i en unntakssituasjon, der det er dette virusets helt spesielle egenskaper som skaper en ekstraordinær situasjon, så kan vi etter pandemien gå tilbake til disse dilemmaene med de samme standardene som før.

Hvis regjeringen derimot fortsetter slik den gjør, med i liten grad å utarbeide slike spesifikke begrunnelser, men i stedet begrunner smitteverntiltakene i generelle vendinger om å verne om liv og helse, så vil smitteverntiltakene med stor sannsynlighet lede til nye standarder også på andre områder, der myndighetene får større handlingsrom til å regulere deg og ditt liv.

Like før jul kom det melding om at en ny og mer smittsom variant av viruset var dokumentert i Storbritannia. Frankrike stengte grensene og skapte kaos med uendelige køer ved grensen. Da britiske borgere i all usikkerheten sto i kø og tømte butikkhyllene fordi de ikke visste om det ble nok mat, var det eneste svaret norske myndigheter kunne formidle at ingen nordmenn i Storbritannia får komme hjem til jul. Selv om den muterte utgaven allerede hadde vært registrert for tre måneder siden, kan jeg ikke utelukke at en flystans var nødvendig det siste var nødvendig for å få oversikt. Men bør man ikke i anstendighetens navn ha mer på hjertet når våre naboland stenger grensene og hindrer nødvendig transport av mat og medisiner over grensene. Er det solidaritet eller frykt som ligger bak den såkalte dugnaden?

Kanskje er det på tide å spørre om ikke frykten er i ferd med å gjøre at vi mister noe av oss selv?

Det er også forunderlig å se alle kraftige henstillinger og påbud om munnbind, når man leser hva Folkehelseinstituttet (FHI) skrev i august da de oppsummerte kunnskapen og gav sine anbefalinger. Munnbind har bare verdi når distanse ikke kan overholdes. Det er også risikofaktorer knyttet til bruk av munnbind, og det må brukes riktig.

Rekk opp hånda den som ikke de siste to ukene har sett minst tjue tilfeller av munnbind på haka, folk som tar av og på samme munnbind, eller feil plassering?

Da de presenterte anbefalingene oppfordret FHI til raushet fordi ikke kan eller ønsker å bruke munnbind. «Vi må være tolerante overfor de rundt oss, selv om de tar andre valg enn hva en selv kanskje ville gjort», uttalte avdelingsdirektør Line Vold.

Munnbindet er imidlertid ypperlig som synlig symbol, for oss som enkeltmennesker om vi vil formidle at vi tar smittevern på alvor, eller for politikere som trenger at folk kan se at de faktisk setter inn tiltak. Det er neppe noen årsakssammenheng, men det er likevel fascinerende å se hvordan smittetallene i både Oslo og Trondheim skjøt fart omtrent samtidig som munnbind ble etablert som vanlig praksis.

Munnbind kan utvilsomt ha effekt i spesielle situasjoner hvor man ikke kan opprettholde 1 meters avstand, som på bussen i rushtiden. Men en av de øvrige fordelene som FHI oppgir i sin rapport er: «(F)ølelse av å bidra i dugnaden for å hindre smitte med covid-19». I tillegg oppgis: «(K)an være en påminner om å etterleve andre smitteverntiltak».

Og det er kanskje nettopp det som skjer. Myndighetene har gjort så dype inngrep i våre liv som bare diktatorer og autoritære makter vanligvis kan gjøre. Det ligger alvor bak å feile når man styrer landet i en pandemi. De er avhengig av vår hjelp for å lykkes. Og hva er vel da mer effektivt enn å uniformere oss, å gjøre den sosiale kostnaden ved selvstendig tenkning og bruk av sunn fornuft enda større.

Så her er vi. Vi roper ikke i gatene når myndighetene kartlegger bevegelsene våre, etter å ha overkjørt Datatilsynet og innvendinger om menneskerettigheter og personvern. Vi tar munnbindet på før vi går inn i den nesten tomme butikken. Så går vi hjem, og slår på TV-en der mediene har satt opp en mikrofon til statsrådene som kan si at neste år blir det bedre. Kanskje, hvis alle fortsetter å være flinke og snille.

Kommentarer til denne saken