I går feiret vi en normal 17. mai, og endelig kan vi si oss snart ferdig med tretten års skolegang.

16. mai var siste kveld i russefeiringen. Det la ingen demper på stemningen, men det var nok litt godt for alle at russedressen ble tatt på for siste gang. Russefeiringen utvikler seg hele tiden, akkurat som resten av samfunnet. Grunnprinsippene vi ønsker å basere russetida på er likevel mye det samme. Det vil si fellesskapsfølelse, å skape nye relasjoner og kanskje provosere de voksne litt! Vi synes vi har fortjent en god feiring, og håper på tilgivelse for litt for høy musikk og en og annen natteforstyrrelse.

I Norge er vi vant med stor frihet. Det har vi ikke hatt de siste par årene. Vi gikk i første klasse på videregående da koronapandemien traff landet. Vi jublet høyt da vi ble sendt hjem fra skolen i mars 2020. Vi skjønte ikke da hva som ventet, og at vi skulle juble enda høyere for å få lov til å komme tilbake. Skolene ble fysisk stengt, mange fritidsaktiviteter ble satt på vent, det kom restriksjoner på hvor mange vi kunne møte og vi ble frarådet å bevege oss mellom kohorter. Vi hadde planlagt flere felles russearrangement, som Åre-tur, russerevy og russeball, men alle måtte etter hvert avlyses eller flyttes.

Alle har sett at russefeiringa har blitt grundig diskutert den siste tida, både i media, blant russen og samfunnet ellers.

Vi skal ikke skylde på koronapandemien, men den har ikke bidratt positivt med tanke på å forebygge utenforskap. For vi må dessverre erkjenne at enkelte ting med russefeiringa ikke er helt bra. Noen faller utenfor. Russefeiringa i Norge generelt og her på Innherred spesielt, har over flere år utviklet seg i en retning med russegrupper der mye av den sosiale aktiviteten foregår. Gruppene blir ofte etablert tidlig på videregående. Å holde noen utenfor er nok ikke intensjonen med grupper og busser, men det kan bli en konsekvens. Det er vanskelig å oppleve å stå utenfor en gruppe, men det kan også være vanskelig å være innenfor. For noen russ har russeperioden ikke bare vært en positiv opplevelse. Slik kan vi ikke ha det!

Det er veldig bra at noen turte å si ifra. Jeg tror jeg snakker på vegne av alle i årets russekull når jeg sier at vi ønsker diskusjonen om russefeiringen velkommen.

Det har lett for at kommende russ hermer etter avgående russ. I tillegg skal man gjerne «plusse» på litt ekstra. Erfaringene arves imidlertid ikke.

For nye russekull blir det nødvendig at elever, skole, foresatte, politi og kommune samarbeider enda tettere. Det må legges til rette for møteplasser, fester og arrangementer som inkluderer alle. Russen vil da med sikkerhet vite at det blir mye artig å delta på, og dermed vil kanskje kulturen for tidlig å etablere russegrupper ikke bli like framtredende.

Vi fikk til slutt på plass en fantastisk bra russecamp. Alle har tilbrakt mye tid på campen i løpet av russetida. Her har det vært masse liv og høy musikk hver kveld. Vi har møttes på tvers av klasser og grupper, og det har vært veldig gøy. Tusen takk til våre foreldre som har stilt som vaktmannskap, og hjulpet oss med rigging og organisering av russecampen.

16. mai var mange på Lerkendal og så Rosenborg slå Sandefjord, før vi avsluttet natta på campen.

Nå skilles veiene til russen. Noen skal studere, noen velger å jobbe, noen skal i militæret, og noen har fortsatt ikke peiling på hva de skal gjøre.

Jeg kjenner mange som ser fram til å komme seg bort fra både masende foreldre, irriterende småsøsken, overfornuftige lærere og Steinkjer by. Mange klarer ikke helt å se for seg at de skal tilbake til Steinkjer, men det har mange av dagens steinkjerbygg sagt før oss. Så hvem vet, om noen tiår møtes vi kanskje her på torget igjen, lykkelig over at poden har overlevd russetida, mens vi mimrer om alt som var bedre før.

Jeg ønsker alle medelever lykke til videre i livet, og takker for fine år sammen med dere!