Grenseløs fluoregoisme

Idrettsfolk som med åpne øyne velger å utsette både folk og natur for fare for å få et marginalt fortrinn i en marginal idrett, er ikke forbilder for noen som helst, skriver politisk redaktør i Nidaros Snorre Valen.

Idrettsfolk som med åpne øyne velger å utsette både folk og natur for fare for å få et marginalt fortrinn i en marginal idrett, er ikke forbilder for noen som helst, skriver politisk redaktør i Nidaros Snorre Valen.

Av

Den norske skisporten lever i en verden der gull er viktigere enn alt annet, og der dopingregler og forbud mot helseskadelige stoffer er tåpelige og plagsomme hindre. Og det er alltid noen andres skyld. Heia heia!

DEL

KommentarDette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.Hva skjedde med norsk skisport? Mye har skjedd siden Ulvang sto opp mot Samaranch, og vi alle heiet Smirnov over målstreken på Lillehammer. Det virker ikke å være grenser for hvilke gråsoner norsk skisport etterhvert er villig til å utforske for å vinne nok et dusin gullmedaljer i idrettsøvelser noen få andre land bryr seg om, samtidig som det hele pakkes inn i en kjernesunn estetikk. Men allverdens friske friluftsklær og fruktreklamer kan ikke veie opp for valgene våre egne skilandslag tar når gullet står på spill.

Nå har det internasjonale skiforbundet bestemt å utsette forbudet mot fluor i skismurning med ett år. Rasjonalet er ganske enkelt at siden det ennå ikke er utviklet testmetoder som godt nok kan avsløre bruk av de sterkt helseskadelige og miljøfarlige smøregiftene, risikerer man urettferdige løp der noen jukser.

Det kan kanskje høres rimelig ut, det. Om en ikke har effektive metoder for å avsløre juks, er det jo riktig at landslag som ønsker å bryte reglene, forgifte naturen og sine egne smøreteam, kan gjøre det, og få en konkurransefordel.

Men så våkner den sunne fornuften. For hva er egentlig logikken her? Jo, den er slik: Siden noen kan være hemningsløse nok til å bruke et miljø- og helseskadelig fluor for å jukse på ski, må vi åpne for at alle bruker et miljø- og helseskadelig fluor. At antakelsen er at alle kommer til å jukse, sier vel sitt om hva slags forbilder disse landslagene vel egentlig er for den oppvoksende slekt.

Og hva blir det neste? Hvordan ville en slik logikk se ut i den virkelige verden? Skal vi hogge løs på HMS-regler og tillate ethvert miljøskadelig giftutslipp fordi vårt næringsliv kan komme til å tape på at ikke alle andre land har forbudt det?

Langrennssporten, i alle sine raske briller, strikkagensere og overprisede ullundertøyskolleksjoner, har blitt et case i nullsumspill, der manglende tillit mellom landslagene gjør at alle må få gjøre noe de vet er uetisk. I stedet for å gjøre det åpenbart fornuftige og si at de vil sette miljø og helse først selv om forbudet kom raskt, har det vært klaging og syting fra den kanten over at forbudet har kommet alt for fort.

Enda verre er reaksjonene fra norsk hold nå som utsettelsen er et faktum. Det burde kanskje ikke vært overraskende, gitt Eirik Myhr Nossums uttalelser i 2018, da landslagssjefen uttalte til Aftenposten at «dersom våre konkurrenter har det og det ikke er ulovlig å bruke, så vil vi også ha det».

Grovest var uttalelsene fra Tiril Eckhoff til NRK, som presterte å si at «det er som at du ikke får godteri, og så får du godteri likevel», før hun beklaget seg over hvilket «helvete» det hadde vært for laget å måtte rense smørebussene for fluor. Johannes Thingnes Bø omtalte forbudet som «håpløst».

Jeg priser meg lykkelig over at jeg ikke lever i en verden styrt etter de samme moralske normene som skilandslaget, der gullmedaljer er viktigere enn liv og helse. Så viktige at løperne det kommende året insisterer på å bruke giftstoffer de vet er farlige, og som de vet vil bli endelig forbudt om kort tid.

Både trenere og løpere synes å leve i en verden med helt andre naturlover, og en annen logikk, enn alle vi andre lever etter. En verden der forstøverapparater og inhalatorer er fast inventar bak dørene i andreetasjen på den overdimensjonerte smøre«bussen» uten at noen av trenerne og løperne selv ser etiske betenkeligheter overhodet, og der det aldri, aldri, er løpernes egen skyld når de utestenges for brudd på dopingreglene. De er jo våre løpere!

Og nå: En verden der bruk av miljøgifter som ødelegger helsa til folk er greit, for hvis ikke kan jo noen andre komme til å vinne medaljer.

Vi vet hvor helseskadelig og miljøødeleggende bruk av fluor i skismurning er. Likevel kommer norske langrennsløpere og skiskyttere til å benytte seg av det i den kommende sesongen for å vinne.

De vinner sikkert en haug med gull denne sesongen også. Men idrettsfolk som med åpne øyne velger å utsette både folk og natur for fare for å få et marginalt fortrinn i en marginal idrett, er ikke forbilder for noen som helst.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken