Gå til sidens hovedinnhold

Grensen: Dette er ikke bevaring, det er rasering med sukker på

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I dag besegles skjebnen til det unike trehusmiljøet Grensen i Trondheim bygningsråd. Trondheim har flere slike områder, noe byen med rette kan være stolt av.

Bakklandet, Møllenberg og Hospitalløkkan er eksempler på unike trehusmiljø som turister faktisk reiser hit for å beundre. Disse bydelene er ikke museale kulisser, men levende bomiljøer med yrende folkeliv.

Sånn er det også i Grensen, eller Makalausgrenda som området også kalles av beboerne. Som navnet tilsier lå Grensen på bygrensa til Strinda for et par kommunereformer siden, og her er det hus, bakgårder og hager som gir et tilbakeblikk til ei anna tid, men som likevel er et trivelig og unikt bomiljø helt på terskelen til sentrum.

Her vil altså NTNU bygge ut, etablere det såkalte KAMD-senteret og flytte campusen nærmere sentrum. På samme måten som noen «framtidsretta» byplanleggere på 70-tallet ville bygge motorvei på Bakklandet vil NTNU nå bygge campus i Grensen. Aps Jørn Arve Flått presterte å si i debatten at dersom de ikke får lov til dette risikerer vi at det ikke blir noen fortetting på Gløshaugen.

Av de faste representantene i bygningsrådet er det kun Ragna Vorkinnslien foreslår å verne bebyggelsen, flertallet vil «rive skitten» og de andre såkalte «bevaringspartiene» foreslår å redusere byggehøyder, beholde gatestruktur og siktelinjer og hvis mulig flytte noen hus. Og så vil de ta vare på et par trær. Men dette er ikke bevaring, det er rasering med sukker på.

Dette er ei fallitterklæring for Grensen. Gravemaskinene kommer. Politikerne har kjøpt NTNUs fortelling om at de trenger akkurat dette området til fortettinga si – et poeng NTNU har understreka, ved at de som eier av en del av bebyggelsen har forsømt vedlikeholdet over mange år. Men NTNU kan få utløp for arealtrangen sin på sørsida av Gløshaugen, det er ikke sånn at de bygge i Grensen. De har bare innmari lyst.

Men Grensen handler ikke om gatestruktur eller den freda Tingvallagården, det handler om et unikt 160 år gammelt trehusmiljø. Da hjelper det lite å sukre pillen med bevaring av gatestruktur, flytting av hus og regulering av byggehøyder.

Grensen er et unikt bomiljø, nå blir det redusert til en kulisse for NTNUs prangende sentraliseringsprosjekt, et symbol på at det ikke er politikerne som bestemmer byutviklinga i Trondheim, og heller ikke innbyggerne, det er utbyggerne. Teknisk sett er det ikke for sent, saken som ble behandla i dag er ei prinsippavklaring, og reguleringsplanen har ikke engang vært på høring. Men toget er i ferd med å gå på grunn av manglende politisk ryggrad, en plastisk byutviklingspolitikk vi dessverre har sett altfor mye av her i byen.

Ei av de beste bøkene jeg har lest er barneboka «Bjørnen som ville være bjørn», som handler om fremmedgjøringa det moderne samfunnet dessverre er så full av. Og noe av det mest forstemmende jeg leser er politiske forslag i føljetongen «Politikere som ikke vil være politikere». Dette er er grelt kapittel i den føljetongen. For det er unektelig ganske interessant at politikere som vil tilbakeregulere landbruksjorda på Rotvoll og Overvik, noe Rødt for øvrig støtter (sjøl om kommunen risikerer milliardsøksmål), mener at det er for sent å bevare Grensen.

Denne virvelløse tilnærminga til politikk undergraver tilliten til demokratiet.

Kommentarer til denne saken