De blå lyktestolpene kommer farende forbi oss ute på E6. Nærmer vi oss innkjøringen til et badeland, vekt eller tollstasjon? Det er definitivt en tollstasjon.
Grong er et knutepunkt som ligger i skogene der elvene Namsen og Sanddøla blir til ett. Ordentlig fart i sakene ble det først i 1929 da Nordlandsbanen nådde Grong. Fram til 70-tallet var Grong også overgangsstasjon for reisende som skulle videre med Namsosbanen. Samtidig som jernbanen til Namdalens hovedstad mistet persontrafikken, flyttet sentrums tyngdepunkt seg mer og mer ned til området rundt E6.
I dag er Europaveien lagt utenfor sentrum og Grong er et regionssenter med kulturhus, hotell, folkehøgskole, kunstgressbane – og endeløse parkeringsplasser.
Får ikke lyst til å gå i Grong
Sentrum ligner det gamle tollstedet ved Svinesund. Spredt ut på parkeringsplasser store nok til å romme alle bilene i hele Namdalen ligger hangarlignende bygninger i en og to etasjer. Mellom de ulike parkeringsplassene løper brede veier. Midt i alt sammen ligger flere kyllingfjøs plassert på rekke.
Men det er ikke en industribygning, men Grong kjøpesenter. Bortsett fra en og annen glugge er bygningen så godt som vindusløs. Her er det brukt trepanel, blikk og fasadeplater om hverandre. Å kombinere mange typer av materialer i en fasade er som å komponere en matrett som er både søt, sur og bitter på en gang.
Det er nesten umulig å gå inn til varesenteret uten å krysse en parkeringsplass. Kun på en side er det en liten bilfri tarm bort til inngangen. På alle kanter signaliserer asfaltdekke at det ikke er meningen å ta apostelens hester til butikken. Hit skal du kjøre bil. Det samme gjelder for brorparten av sentrum. Parkeringsplassene er lagt foran bygningen mot gata, mellom fortauet og inngangen. Uansett hvor glad du er i å gå mister du lysten etter fem minutter i Grong.
Som en øy i et asfalthav
Kommunen har likevel prøvd å gjøre sentrum mer innbydende. Langs veiene er det plantet busker og trær og satt opp blå lyktestolper. Også den elegante stålbrua over elva er malt knallblå, og yter rettferdighet til slagordet «bygda med de blå bruer».
Hvorfor akkurat blått er valgt står ingen steder. Kanskje noen bare synes det er fint?
Foran kjøpesenteret er det også anlagt et slags torg med natursteinsmur og ellipseformet springvann. Her kan de besøkende sitt og filosofere mens de beundrer den så godt som vindusløse fasaden til kjøpesenteret, bilveien eller parkeringsplassen.
Den er liten vits med torg når ingen butikker og kafeer vender ut mot plassen. Da blir det bare et dødt sted som egner seg best til lagring av snø.
Vi beveger oss videre langs de brede veiene og over parkeringsplassene. Et veiskilt med påskriften «Kulturhus» gir oss håp om at det kanskje finne noe spennende her. Bygningskomplekset viser seg å være kulturhuset Kuben. Den klassiske Grongkomposisjonen med tre, fasadeplater og blikk vender ut mot et lite felt med betongstein. Den ligger som en øy i et asfalthav.
Ikke dumt til butikk å være, men helt intetsigende som kulturhus. Industriglassrutene og de blå fasadeplatene signaliserer noe masseprodusert som ikke burde være godt nok for kulturens storstue.
Mangler synlig historie
Det finnes ett høydepunkt i sentrum, og det er Grong hotell. Hotellet ligner et barokt fransk herskapshus med sitt tårn, lange fløyer og buede takarker. Det ser ut som et sted for engelske laksefiskere, men er i virkeligheten en postmodernistisk stilkopi i tre, bygget 1998.
Problemet med Grong er at det finnes få synlige historiske bygninger her. Folkehøgskolen som rager på en høy topp over sentrum og en gård med skrikende behov for en kjærlig hånd er noe av det eneste fra før 1940. Kommunehuset fra 1959 og skolen fra slutten av 60-tallet er modernisert til det ugjenkjennelige med etterisolering, nye vinduer, nytt panel og tilbygg.
Sentrum er dominert av arkitektur fra 80- og 90-årene preget av små vinduer og enkle fasader med prefabrikkerte materialer. En periode som mange har et problem med å verdsette, men som likevel kan romme mye fint. Men de vellykkede eksemplene finnes heller ikke i Grong. Når heller ikke det nye som er bygget de siste tjue årene er noe videre spennende blir sentrum anonymt. Det får ikke noe som helst særpreg. Det eneste særegne med Grong blir de blå lyktestolpene.
Fortsetter i feil spor
Denne formen for frittliggende bygninger er en levning fra den bilbaserte modernismen etter krigen. Problemet er at dette alderdommelige tankegodset videreføres i Grong. På den gamle idrettsbanen er det bygget ny Rema- og Europrisbutikk omringet av parkering.
Grong må gjøre noe med sentrum. Parkeringsplasser må bygges ned og nye bygninger må vende seg ut mot gata. Butikker må ha vinduer og innganger mot fortauet og bebyggelsen må fortettes. På den måten vil sentrum få en kvartalsstruktur med gater, ikke bare blikkasser strødd tilfeldig rundt på åpne plasser.