I fjor ble Maren Grøthe (Sp) tidenes yngste fastmøtende representant på Stortinget. Tjueåringen, som for tiden blir kjent for velgere langt utenfor Trøndelag med NRK-serien «Folkevalgt», drev en aktiv valgkamp i fjor og måtte etter hvert som de gode målingene holdt rimelig stand (ja, det var virkelig en annen tid for Senterpartiet for bare et halvt år siden) forberede seg på å faktisk bli stortingsrepresentant.

Tirsdag denne uka holdt hun sin første interpellasjon i Stortinget. Det kan jo virke rart – hvorfor har det gått månedsvis før en ny representant har stilt et eneste spørsmål eller interpellasjon i Stortinget? – men slik er livet i et regjeringsparti. Dét kan være greit å huske, når avisene lager oversikter over hvilke representanter som er «mest aktive» i Stortinget, og hvem som stiller flest spørsmål: Tilværelsen som representant for et opposisjonsparti og et regjeringsparti er to vidt ulike hverdager.

Mens Høyres Mari Holm Lønseth for eksempel har pepret den nye regjeringens statsråder med spørsmål siden hun ble gjenvalgt i fjor høst (tjue så langt!) er Grøthe nettopp ferdig med behandlingen av sin første interpellasjon. Det er vanligvis ikke jobben til stortingsrepresentantene fra regjeringspartiene å grille egne statsråder, så det er alltid verdt å følge litt med når en representant for Senterpartiet eller Arbeiderpartiet utfordrer sine egne.

Og temaet Grøthe valgte var nok ikke tilfeldig: Hun utfordret kommunalminister og partifelle Bjørn Arild Gram på hvordan han ville lytte til distriktsungdommen, nærmere bestemt rådene fra Ungommens distriktspanel.

Selvsagt bærer slike interpellasjoner (som går ut på at en statsråd utfordres på et bestemt spørsmål, etterfulgt av en debatt der alle partier kan delta) uunngåelig litt preg av seremoni når en senterpartist utfordrer sine egne. Jeg regner jo med at Grøthes mål ikke akkurat var å sette fast statsråd Gram i debatten. Likevel var den interessant å følge, både fordi den både gir oss en pekepinn på hvor Senterpartiet mener de står nå, hvordan de har tenkt å levere i distriktspolitikken fremover – og ved å se hvem som faktisk møtte opp og ikke.

Grøthe roste rådene som i fjor ble lagt fram fra Ungdommens distriktspanel, og beklaget seg over at forrige regjering la fram sin distriktsmelding før rådene fra panelet var klare. Hun mente de ga et «godt bilde på hvordan distriktspolitikken har vært de siste årene. Det skulle se fint ut på papiret, men betydde ikke så mye i praksis». Og så sa hun noe interessant: «Men nå har vi en ny mulighet, for ved siden av fortløpende krisehåndtering er det nå den nye regjeringen setter arbeidet sitt i gang og legger grunnlaget for det vi skal få til de neste årene».

Dersom en tar på de kritiske brillene kan en jo bemerke at regjeringen allerede har hatt et halvt år på å sette i gang. Men mer interessant (og forhåpentligvis mindre surmaga): I dette ligger et signal om at den fortløpende krisehåndteringen ikke ennå anses som en integrert del av regjeringens politiske prosjekt. Du har krisene, som må håndteres, og så har du regjeringens politiske planer, som de ble valgt på.

Min spådom er at denne tilnærmingen gradvis vil forsvinne. For de fleste utfordringene Grøthe helt riktig løftet fram (bosetting i distriktene, tilgang til varierte arbeidsplasser i hele landet, beredskap, bolig, tilgang til utdanning, og så videre) eksisterer jo mildt sagt ikke på siden av problemene regjeringen nå må håndtere. De er tvert imot en sentral del av krisene vi nå står oppi. Et helsetilbud som etter to års pandemi er på felgen. Skoler og barnehager som må gi plass til svært mange flyktninger på kort tid, og gi et godt tilbud. Husly til flyktningene, som vil ankomme Norge i titusentalls. Strøm- og drivstoffprisenes påvirkning på levekår.

Dette er jo refleksjoner (og innendinger) en kanskje ville tro det var naturlig å se løftet fram i nettopp denne debatten. Men slik ble det ikke, ganske enkelt fordi talerlista besto av en rekke Senterparti-representanter, og én Arbeiderpartirepresentant. Ingen opposisjonspartier tok ordet. De borgerlige partiene som innførte fraværsgrensa opererer tydeligvis ikke med en selv, og fant det ikke bryet verdt å delta. Ei heller gjorde noen andre opposisjonspartier det.

Det har ikke manglet på kritikere som har ment at Senterpartiets distriktspolitikk har mangler, og noen ganger består mer av retorikk enn konkrete planer. Jeg har ofte vært en av dem selv. Men en kan vel knapt bekrefte poengene Grøthe forsøkte å få fram på bedre vis enn å observere hvem som tok seg tiden til å delta i debatten under hennes første interpellasjon – og hvem som ikke giddet å møte opp for å diskutere distriktsungdoms kår og medvirkning. Det var pinlig å se.