Regjeringens forslag om grunnrenteskatt i havbruksnæringen er sterkt mangelfullt utredet. Vi får stadig nye meldinger i nyhetene om at forslaget om grunnrenteskatt er utformet slik at det gir dramatiske negative konsekvenser for næringen – senest i form av permitteringsvarsler ved flere fiskeforedlingsanlegg. Risikoen for slike konsekvenser er ikke beskrevet i saksutredningen.

Dette er et klart brudd på utredningsinstruksen som gjelder for alle statlige tiltak. Finansdepartementet, som har foreslått grunnrenteskatten, plikter å utarbeide en saksutredning som blant annet skal beskrive de positive og negative virkningene av det foreslåtte regelverket.

Grunnrenteskatten ble først utredet av et offentlig utvalg som i 2019 fremla en offentlig utredning, NOU 2019:18 Skattlegging av havbruksvirksomhet. Finansdepartementet fremmet så 28. september i år, sitt Høringsnotat – Grunnrenteskatt på havbruk. Dokumentene er til sammen på 280 sider. Det er med andre ord skrevet mye om grunnrenteskatten.

Sett på denne bakgrunn er det påfallende at mange av virkningene av regelverket ikke er beskrevet og vurdert i utredningene. Det generelle inntrykket er at utredningene er skrevet av fagfolk med kunnskaper om økonomisk teori, men med begrenset kunnskap om hvordan havbruksnæringen fungerer i praksis.

Spørsmålet om normpris som grunnlag for skatt er for eksempel drøftet over 7 sider i NOU 2019:18 og over 3 sider i Finansdepartementets høringsnotat. Det fremstår som om man her har foretatt en grundig vurdering av om man skal beregne grunnlag for skatt etter normpris, som er en fast beregnet pris eller om man skal bygge på faktisk oppnådde priser. Normprisen velges hovedsakelig fordi man da – ifølge utredningene – vil unngå at selskapene i et konsern tilpasser seg skattereglene ved å sette kunstig lave priser ved den omsetningen som gir grunnlag for beskatning.

Utredningene inneholder imidlertid ikke et ord om hvordan et skattegrunnlag basert på normpris vil virke i en situasjon der prisen oppdretter oppnår av naturlige markedsmessige grunner fraviker fra normprisen. De negative konsekvensene for inngåelse av langsiktige fastpriskontrakter drøftes for eksempel ikke i noen av utredningene. Som vi har sett etter at forslaget ble fremlagt har normprisen her store negative konsekvenser. Den skaper en usikkerhet om den fremtidige skattleggingen som medfører at ingen våger å inngå langsiktige kontrakter til fastpris – fordi oppdretter risikerer store tap dersom normprisen når fisken leveres fra merden fraviker den avtalte fastprisen.

Det samme gjelder effekten av normpris på omsetning av produksjonsfisk; det vil si fisk av lavere kvalitet som derfor selges til lavere pris. Utredningene burde åpenbart inneholdt en vurdering av risikoen for at et skattesystem basert på normpris får den effekten at skattesatsen ved salg av slik fisk blir så høy at oppdretterne velger å destruere denne fisken fremfor å selge den slik at den kan brukes som matressurs.

At skattlegging basert på normpris innebærer slike risikoer bør ikke være noen overraskelse for den som vet noe om hvordan havbruksnæringen fungerer. Finansdepartementet skulle åpenbart innhentet informasjon fra næringen – og ikke bare fra teoretiske økonomer – når de skrev høringsnotatet.

I det omtalte møte, den 18. november, mellom næringen og regjeringen representert ved statsrådene Trygve Slagsvold Vedum og Bjørnar Skjæran. Vedum var tydelig på at virksomhetene ikke skulle skattlegges for noe annet enn faktiske inntekter. Vi tror at det er hans ønske og oppriktige intensjon. Men han fastholder fortsatt at normpris skal legges til grunn og at det skal innføres et normprisråd som skal avgjøre hva den riktige inntekten for virksomhetene skal være. I tillegg var han tydelig på at det er faktisk pris som skal legges til grunn for de som selger på kontrakt. Det siste er bra, og vi er helt enige. Men vi er svært usikre på om regjeringens intensjon blir virkelighet. Dette med normprisråd fremstår for oss som svært byråkratisk.

Det er viktig å understreke at utredningsinstruksen krever at slike store negative konsekvenser skal utredes av forslagsstiller før vedtaket sendes på høring. Finansdepartementet kan ikke sende en dårlig utredet sak på høring og forvente at manglene kan rettes gjennom en høringsprosess. Det er forslagsstiller som skal oppfylle plikten etter utredningsinstruksen.

Det er to viktige grunner til dette. Det ene er at finansministeren og regjeringen skal få vite om alle negative effekter av forslaget før de velger å fremme det. Mange av de negative konsekvensene av grunnrenteskatten må ha kommet som en overraskelse for de politikerne som har fremmet forslaget, og som vi må anta at hovedsakelig har satt seg inn i NOU 2019:18 og Finansdepartementets høringsnotat før de konkluderte med at forslaget til grunnrenteskatt er fornuftig.

Det andre er at det er uheldig når næringen må presentere de negative konsekvensene av et slikt forslag. Dette kan oppfattes som en del av næringens politiske argumentasjon mot en skatt de ikke ønsker, og beskrivelsen av konsekvensene får langt mindre gjennomslagskraft enn det ville hatt om den sto i departementets utredning.

Etter vår oppfatning er det uakseptabelt at vurderingen av innføringen av et så viktig og gjennomgripende reguleringstiltak som omleggingen av grunnrenteskatt i havbruksnæringen bygger på en så mangelfull utredning. Et forslag med en utredning som så klart strider mot utredningsinstruksen skal trekkes tilbake og returneres til Finansdepartementet – STRAKS.