E6-strekningen forbi Snåsavatnet er ikke bare en potensiell dødsfelle. Den har også blitt et symbol på en politisk handlingslammelse man knapt trodde var mulig. Minst fire ganger så langt i år har rasalarmen gått på det som ikke er noen sidevei, men hovedferdselsåren gjennom landet. Lokalbefolkning, næringstrafikk og turister kan nærmest ta det for gitt at nye ras vil gå. Bestescenarioet da, er omkjøring på den andre siden av Snåsavatnet, på fylkesvei 763 – en vei som også er langt unna tilfredsstillende standard. Verstescenariet er at liv går tapt.

Nå viser ny informasjon fra Statens vegvesen at det ikke engang er steiner og jord fra «oven» som er den potensielt største trusselen – men muligheten for at vannmasser kan vaske ut veien fra undersiden. Det kom fram på møtet veivesenet hadde med lokale og regionale politikere tirsdag, som for øvrig egentlig skulle foregå uten at medier fikk være til stede under hele diskusjonen. Mer konkrete svar får vi ikke ennå, for nå er planen å forfatte en skredfaglig rapport som skal «komme i løpet av høsten».

Utover det har tilsynelatende veivesenet ingen planer om å sette i verk tiltak nå.

Det er også verdt å merke seg at oppgraderingen til «høy» risiko skjedde først i forrige uke.

Det føles kanskje naturlig for fagetaten å «følge boka» – ved å jobbe fram nye rapporter og utredninger i det uendelige, og sende dem tjenestevei for en faglig anbefaling og prioritering – noe som i beste fall betyr penger til investering ved neste rullering av de overordnede planene.

Men for innbyggerne og bilistene er dette en helt spektakulær framvisning i politisk avmakt. Etter et halvt år med en uholdbar usikkerhet på denne forholdsvis korte strekningen, burde ambisjonsnivået vært at entreprenører var på plass for å starte den faktiske utbedringen i august. I det minste burde «noen» – enten faglig eller politisk – kommet på banen med helt klare svar på hva som skal utbedres, og når.

Dette viser noe av håpløsheten som ligger i hvordan staten har organisert seg i mange sammenhenger. For det er ingen tydelige ansvarlige å peke på. Lokale vegansatte har sine sjefer i Molde, som har sine sjefer i Oslo, som igjen jobber for et departement som har en statsråd som åpenbart er totalt uinteressert. Det er ingen som kan – eller vil – ta grep for å sikre et investeringsprosjekt i hundremillionersklassen. Kanskje kan man finne forståelse for den økonomiske siden – i et år hvor kostnader må kuttes. Men det er helt uforståelig at en samlet stat kan svare bekymrede bilister med nye endeløse utredninger – helt uten at man opplever å bli tatt på alvor.

Det skjer jevnlig at fylkeskommunens ansatte og politikere får kritikk i denne spalten, men i flere vegspørsmål er de langt bedre i klassen enn sine statlige kolleger. For vi har sett ved flere anledninger, for eksempel da Veresveien fikk hastebevilgning tidligere i år, at man evner å gjøre endringer i vedtatt opplegg når akutte situasjoner tilsier det. Staten, derimot, fremstår totalt handlingslammet.