Ikke noe enkelt spørsmål å svare på. Særlig når det er ordfører i selveste Trondheim vi snakker om. La meg fortelle deg hva som førte meg fram til mitt svar.

Jeg var lenge avstandsforelsket i Trondheim. Jeg beundret storbyen 20 kilometer fra oppvekstkommunen min i Klæbu. Den var nær og kjær, samtidig som den hadde et hav av muligheter.

Jeg heiet på Rosenborg og jeg anså Nils Arne Eggen som hele Norges trygge, men bestemte bestefar. Jeg drømte om å få studere på byens berømte universitet. Jeg beundret de kloke hodene som drev med verdensledende forskning på SINTEF. Jeg digget pulsen, kraften og energien jeg opplevde i byen.

Min forelskelse gikk gradvis over til et fast, lidenskapelig forhold. Jeg ble raskt en del av byen som tidligere var min nabo. Og jeg bygde mitt liv, min familie, min vennekrets og mitt arbeid i Trondheim.

Nylig har jeg sagt ja til å ta mitt forhold til byen jeg elsker enda et skritt videre. Jeg ønsker å bli Høyres ordførerkandidat. Jeg er akkurat så redd, så nervøs og spent som man skal være når man har sagt seg villig til å lede det politiske arbeidet i Norges viktigste by. Byen som gir oss identiteten som stolte trondhjemmere, byen som gjør Norge til en teknologinasjon, byen som har selvtillit nok til å vokse uten å snakke ned andre byer og regioner.

Om jeg blir valgt til ordfører i Trondheim får du ikke en durkdreven politiker med innøvde politiske replikker. Du får heller ikke en politiker som med den største eleganse kan snakke andre politikere og meningsmotstandere ned. Du får heller ikke en politiker som mener at kun hans eget parti har de riktige svarene på fremtidens utfordringer.

Som ordfører i Trondheim vil jeg tvert imot bygge et stort og bredt sammensatt lag der limet er: «hvordan kan vi sammen gjøre Trondheim enda bedre?» Bystyret skal være et politisk verksted som betyr noe for oss som bor her. Du skal stole på at vi gjør det som er best for deg og vår felles fremtid. Der gode ideer til hvordan vi kan kutte klimagassutslippene eller gi ungene våre en tryggere oppvekst ønskes velkommen, uansett partifarge på forslaget.

En ordfører jeg har lært mye av er Rita Ottervik. Jeg er likevel uenig med henne på flere områder. Jeg forstår for eksempel ikke hvorfor politikerne på venstresiden er så lite opptatt av at Trondheim skal få flere lønnsomme, private bedrifter som betaler skatt og gir folk arbeid. Skattene bedriftene betaler inn til velferdskassen vår er viktig for å finansiere sykehjemmene, barnehagene og skolene våre. Vi må tiltrekke oss nye virksomheter og arbeidsplasser, og få flere i jobb, fordi det gir mer velferd for alle oss trondhjemmere. Flest mulig i jobb er viktig for sosial utjevning.

Men først og fremst vil jeg takke Rita. For hennes utholdenhet og for det hun har gjort for Trondheim. Jeg lar meg inspirere av mennesker som på tvers av partigrenser setter Trondheims interesser først.

Etter hennes og Arbeiderpartiets mangeårige ledelse, trenger byen et skifte nå. Jeg mener Trondheim trenger noen som har et litt mer pragmatisk syn på hvem som skaper de gode omsorgsløsningene. Eller hvordan vi kan bedre oppfølgingen av elever som sliter på skolen, eller få løst ut potensialet i de dyktige hodene som utdannes i universitetsbyen vår.

Vi går tøffe tider i møte med trange budsjetter, og da krever det politikere som tør å tenke nytt. Vi må gjøre det beste ut av det vi har. Som bedriftsleder vet jeg at jeg ikke blir bedre enn det jeg sammen med mine medarbeidere klarer å levere. På samme måte vil jeg sammen med lærerne, hjelpepleierne og alle de andre ansatte i kommunen gjøre det jeg kan for at vi som bor i Trondheim skal få gode velferdstilbud.

Om jeg blir ordfører i Trondheim er det absolutt behov for en liten ryddesjau etter 20 år med sosialistisk styre.

Det aller første jeg mener vi må tak i:

  1. Eldre må få bidra og være aktive. De skal få bestemme mer over eget liv. De skal få bo hjemme lengst mulig, og oppleve en god hjemmetjeneste. Sykehjemmene skal være mer enn et sted å bo, det skal også være et sted å leve med mer aktivitet og fellesskap.
  2. Skolen må inspirere elevene våre til å lære mer og forberede dem på det som venter i livet. Men for å lære mer må hverdagen kjennes trygg. Altfor mange unge opplever ensomhet, mobbing og utrygghet. Vi må korte ned ventetiden for de som sliter psykisk.
  3. Vi må være på lag med de som skaper jobber, fordi grunnplanken i byens velferd kommer fra bedriftene. Da trenger bedriftene våre forutsigbare rammevilkår, lavere skatt og mer støtte til forskning og utvikling.

I månedene framover vil helt sikkert andre partier angripe meg for at jeg har liten politisk erfaring. Det er jo helt sant og jeg blir ikke lei meg for slike påpekninger. Samtidig tror jeg politikken noen ganger har godt av å få inn nye mennesker, nye perspektiver og nye løsninger.

Og, ja, jeg tar med meg to forbilder i det videre arbeid: Gofot-teorien til Nils Arne Eggen og den kompromissløse kjærligheten til Trondheim fra Marvin Wiseth.

Så svaret på spørsmålet jeg stilte meg selv i sommer, er et ubetinget ja!