Prosessen rundt den største investeringen ved NTNU i moderne tid har utløst en interessant, og kanskje beskrivende, debatt. Sterke ord brukes av mange for å beskrive regjeringens beslutning om å legge det som sannsynligvis er verdens strengeste standard for bygg (TEK17) til grunn for prosjektet.

Samfunnets behov for praktiske løsninger for å imøtekomme store miljø- og klimautfordringer er ubestridt. Likeså antakelsen om at landets presumptivt fremste fagmiljø også på dette området burde gå foran og vise vei for alle oss andre. Det er imidlertid verdt å stoppe litt opp med premisset for debatten rundt prosjektet på Gløshaugen: Det skal ikke koste NTNU noe, det er andre (norske skattebetalere) som skal betale for at høyere standarder og dyrere løsninger skal realiseres.

Dette er interessant i flere perspektiver:

  1. Vanligvis er prinsippet i Norge at forurenser betaler. Både bedriftene vi jobber i og oss selv som enkeltindivider må ta ansvar for å redusere uheldig påvirkning på miljø og klima. Hele poenget er selvsagt at alle små og store beslutninger som fattes gjøres med utgangspunkt i at det er bedre (og billigere) å leve miljøvennlig. Det er derfor vi har dyr bensin, bompenger, energiavgifter og strenge standarder (som ofte driver kostnadene oppover) på stort og smått. Dette mangler helt i diskusjonen rundt prosjektet på Gløshaugen: «Andre skal betale, det skal være gratis for oss!».
  2. Her, akkurat som på alle andre prosjekt, vil det selvsagt være mulig å få til et annet resultat om man er villig til å bruke veldig mye mer penger. Et viktig spørsmål er imidlertid hvilket problem det er man vil løse? Er det å demonstrere at bare man har nok penger fra statskassen så får man til andre løsninger enn det som er mulig for resten av samfunnet? Eller burde man heller brukt ressurser og tankekraft på hvordan man kan komme opp med praktiske løsninger i nye og eksisterende bygg som kan brukes av alle oss andre. Jeg mener det er det sistnevnte spørsmålet som er relevant – løsninger som ikke kan brukes i resten av samfunnet har liten verdi utover som show off og avlat.
  3. Og hva er alternativet? I dette tilfellet er det fortsatt aktivitet på Dragvoll, i bygg fra åtti- og nittitallet som i et energi- og klimaperspektiv åpenbart krever langt mer enn nye og moderne bygninger på Gløshaugen.

Det som kanskje er mest beskrivende med diskusjonen rundt campusprosjektet er at alt ser ut til å handle om hva man ikke får. Ikke det man faktisk får til. For egen del er jeg imponert over de resultatene som på kort tid er levert, der man oppnår mye av det samme til seks milliarder mindre. Det er 1100 kroner spart per nordmann i en tid der inflasjon, krig og renter naturlig nok både endrer prioriteringer for samfunnet og reduserer kjøpekraften for hver enkelt av oss.

Tenk på det rundt frokostbordet søndag morgen når hele familien er samlet, og om man er uenig er det ingenting i veien for å sende 1100 kroner per person til NTNU. Dette er et godt eksempel på hvor mye mer effektivt offentlige investeringer kan gjøres.

Avslutningsvis vil jeg utfordre NTNU, inkludert styret, på følgende: Ingen har bedre forutsetninger til å komme opp med løsninger, både for Gløshaugen og Norge for øvrig, for hvordan vi kan gjøre ting bedre. Dere har de beste hjernene, store økonomiske ressurser (ca. 10,5 mrd. kroner i inntekter i 2023) og et unikt kontaktnett opp mot øvrig offentlig virkemiddelapparat, institutter og privat næringsliv.

Hva om dere kom opp med ambisjoner og enkeltprosjekter, drevet frem av dere selv i samarbeid med alle gode krefter, for å gjøre Gløshaugen og resten av verden til et bedre sted?

Mitt bidrag er ca. 6 milliarder kroner og 90 000 splitter nye kvadratmeter.