Rovviltvernerne jubler. Mange uttaler seg, og en del av uttalelsene bærer preg av at de ikke har mye kunnskap om saken. De vil bare ha mye rovdyr. Gjerne der de ikke bor selv.

I den nylige dommen snakkes det om et høyt konfliktnivå. Konfliktnivået blir neppe lavere av at folk i forvaltningsområdet for ynglende ulv opplever at forvaltninga blir stoppet år etter år. Ulven skal visstnok være en truet dyreart. Som det finnes flere hundretusen av på verdensbasis.

De synes å kreve en regulering fra øverste hold til minste detalj på hvilke ulver som kan felles og akkurat hvorfor disse skal felles og ikke naboulven. Stortinget har vedtatt et bestandsmål det skal forvaltes etter, med en intervall. De fleste av oss tolker et intervall slik at antallet skal ligge en plass imellom.

I tillegg skal belastninga innenfor i forvaltningsområdet for ynglende ulv fordeles. Byrdefordeling innebærer at av og til skal lokalbefolkninga kunne slippe å ha ulv i bakgården.

Slik det er nå, har verneorganisasjoner og rettsvesenet overtatt forvaltninga, og Stortinget og departementet har mistet all makt. Hvilke ulver som skal felles, bør Rovviltnemdene sammen med departementet kunne avgjøre uten årlig innblanding av rettsvesenet.