Olav Sjelmo, Siri Gjære, Morten Fagervik, og Mia Svare gjør i en kronikk i Trønderdebatt publisert 19. februar rede for hvordan kommunens eierskapsenhet har trenert politiske vedtak om Svartlamons framtid over mange år.

Ei rekke formannskapsvedtak har bestilt utredninger av den framtida det politiske flertallet i Trondheim ønsker for Svartlamon: Enten ei forlengelse av den utgående leiekontrakten - betydelig lenger enn ti år, eller et salg av området til boligstiftelsen.

Men etter flere års trenering ble formannskapet forelagt noe helt annet: Et saksframlegg med etterfølgende notater som ikke anbefaler mer enn ti års leie, og som i tillegg er en klagesang over tingenes tilstand: Stiftelsen har visstnok for lave inntekter, for lite nybygging, for dårlig brannsikkerhet og for stort vedlikeholdsetterslep - alle påstander boligstiftelsen har imøtegått, med saklige argument.

Les også

Svartlamon boligstiftelse har møtt veggen. Den byråkratiske veggen.

Saksprosaen i disse notatene mer enn tyder på at eierskapsenheten slett ikke ønsker verken lang leiekontrakt eller salg av området - selv om det er det politikerne har bedt om å få utreda.

Dette er ille nok, og denne saken kommer til å rulle videre med god mediedekning. Men som lokalpolitiker er det lite som er så frustrerende som å oppleve at vedtak, endog brede flertallsvedtak, ikke blir fulgt opp av administrasjon og byråkrati. Og dessverre er ikke dette et unikt tilfelle.

En annen sak som har rulla og gått ei stund er organiseringa av Analysesenteret, og det kommunalt eide aksjeselskapet Labtjenester AS - som til sammen utgjør en viktig kriseberedskap for kommunen og regionen. De analyserer vann og andre materialer, og sjekker om det er gift, radioaktivitet eller annen styggedom i miljøet vårt. Mange mener det er viktig for beredskapen at vi har denne kompetansen internt i kommunen. Dagens todelte organisasjonsmodell er et resultat ei ei EU-tilpasning gjort for noen år sida, der den delen av virksomheten som tar oppdrag fra eksterne kunder ble skilt ut i et eget AS.

Ved flere anledninger har kommunedirektøren fått beskjed om å utrede mulighetene for samarbeid med andre, fortrinnsvis omkringliggende, kommuner uten at dette er blitt gjort.

Men kommunedirektøren er ikke fornøyd med å trenere samarbeid, hen har hatt som temmelig åpen agenda å avvikle aksjeselskapet, og dermed gi slipp på en stor del av Analysesenterets kompetanse, noe som både vil koste arbeidsplasser og svekke kriseberedskapen.

Dette er det i utgangspunktet ikke politisk flertall for, men kommunedirektøren benytter seg av et etterhvert velkjent kommunepolitisk triks: Hen truer med ESA, EØS-avtalens aldri sovende vaktbikkje. For det er nemlig en ting kommunepolitikk har til felles med min gamle hobby sjakk: Trusselen er ofte sterkere enn utførelsen. Frykten for å bryte EØS-avtalen er gjerne større enn det er grunnlag for. Men mange politikere er redde for at handlingsrommet er et farlig sted å være.

Kommunedirektøren mener nemlig at dagens prissetting av disse analysetjenestene er i strid med EØS-avtalen, og at prisene Labtjenester skal kreve av eksterne kunder må økes til et nivå så enormt at det i praksis vil innebære ei avvikling av hele selskapet. Dette er et høyst diskutabelt standpunkt, og det kan godt være at kommunedirektørens forslag vil innebære ei ulovlig subsidiering den andre veien, der private kunder må betale for kommunal administrasjon.

Det er i utgangspunktet ikke politisk flertall for et vedtak som i praksis vil bety ei avvikling av Labtjenester, men før saken skulle behandles i bystyrets februarmøte, dagen før faktisk, kom kommunedirektøren med et notat der hen hevda at et forslag fra SVs Ottar Michelsen (som ikke en gang var fremma på tidspunktet notatet kom, det var bare levert til et tidligere møte) om å beholde dagens prisstruktur ville være ulovlig. Kommunedirektøren hadde også gått til det skritt å bestille prisberegninger fra et annet konsulentselskap enn kommunen hadde brukt før, og endog ei ekstern juridisk betraktning. Betydelige ressurser har vært brukt på å hindre byens folkevalgte å opprettolde beredskap og arbeidsplasser.

Det spesielle med dette er at Trondheim kommune ikke har hørt et pip fra ESA i denne saken, den aldri sovende bikkja har ikke kommet med et bjeff. Det er kommunedirektøren sjøl som opptrer som et sjøloppnevnt mini-ESA, for å stoppe et politisk vedtak hen ikke liker. Og enda mer spesielt blir det når vi veit at kommunen ikke risikerer noe som helst ved å beholde dagens modell, som har tjent kommunen godt, og som det har vært politisk flertall for.

Det er altså ulike syn på hvilken prismodell som vil være riktig i henhold til ESAs konkurranseregler, men faktum er altså at vi ikke har hørt noe fra dem, og skulle vi høre fra dem risikerer vi ikke noe verre enn å måtte betale tilbake eventuell subsidiering som måtte være i strid med EØS-avtalen, altså betale penger fra et kommunalt eid AS til kommunen. Det er et nullsumspill. Byens politikere kan fint vedta å fortsette med dagens modell, dersom det er det vi ønsker.

Disse to sakene er eksempler på at vi har et kommunedirektørembete her i byen som ikke er fremmed for verken å trenere eller prøve aktivt å endre politiske vedtak - i strid med det flertallet av de folkevalgte ønsker og mener. Det er sjølsagt grenser for hva det går an å vedta politisk. Men skal formannskapsmodellen fungere er det ikke optimalt med byråkrater som prøver å hyblifisere det politiske handlingsrommet.

Samtidig er det jo politikerne som har ansvaret for vedtakene, og problemet er sjølsagt ikke bare at kommunedirektøren tar plass, men også at den Ap-ledede styringskoalisjonen er skikkelig skvetne. Skal rollefordelinga på rådhuset legge til rette for et levende folkestyre kreves det både rolleforståelse og ryggrad. Da er det dumt om kommunedirektøren mangler det første, og politikerne det siste.