Gå til sidens hovedinnhold

Har vi slanket bort samfunnets robusthet?

Har vi kapasitet til ikke bare å beskytte, men også raskt reparere kritisk infrastruktur og samfunnsfunksjoner? Per i dag har Norge profesjonelle beredskapsetater med høy kompetanse, men de er små og vil slite med å tåle hendelser som varer lenge.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er noe med den grunnleggende måten vi organiserer samfunnet på som produserer sårbarheter og gradvis fjerner robusthet. For å møte klimaendringene og andre utfordringer framover trenger vi et systematisk arbeid for å løfte fram robusthetshensyn også i de tilfellene der de står i motsetning til de gjennomgående ambisjonene om effektivisering. Det er behov for en egen robusthetskommisjon som setter disse spørsmålene under lupen.

Selv om Norge så langt har kommet rimelig bra ut av koronaepidemien, har den vist oss noe om sårbarheten til moderne samfunn. Mange av disse sårbarhetene var imidlertid kjente fra før. Vi visste at viktige beredskapsfunksjoner er effektivisert til et minimumsnivå og at 95 av landets kommuner har en beredskapsansvarlig ansatt i en stillingsandel på fem prosent eller lavere. Vi visste at tilgangen av kritisk materiell og medisiner er avhengig av internasjonale forsyningslinjer som det skal lite til for å sette ut av spill. Det er heller ikke noe nytt at helsevesenet har lave ressurs- og personellmessige marginer å spille på.

Les også

Forsyningslinjene kan og vil proppes igjen. Vi kan ikke bli overrasket over dette.

Vi mener at den underliggende logikken og de prinsippene samfunnet styres etter i liten grad legger til rette for bygging av nødvendig ekstrakapasitet og omstillingsevne. Det er på tide med en robusthetskommisjon som vender blikket mot samfunnets grunnleggende tåleevne, og dermed ser utover de identifiserte risikoene som vanligvis beskrives i stortingsmeldinger og offentlige utredninger. Vår frykt er at i en stat hvor tilgangen til kritiske forsyninger er avhengig av just-in-time-produksjon, som organiseres etter en mål- og resultatstyringslogikk, vil robusthetshensyn være dømt til å bli nedprioritert. I et slikt regime er det vanskelig å bygge den nødvendige overskuddskapasiteten til å håndtere ventede og uventede problemer som følger de store samfunnskrisene. Men har vi råd til å la være?

Robusthet koster penger, men det gjør også kriser

Med klimaendringer kan vi forvente at krisene kommer tettere og at de vil være annerledes enn det vi er vant til. Vi har i de siste årene sett skremmende skogbranner og flommer rundt om i verden. Har vi kapasiteten til å hjelpe oss selv i slike situasjoner, og til å hjelpe våre naboer? Har vi kapasitet til ikke bare å beskytte, men også raskt reparere kritisk infrastruktur og samfunnsfunksjoner? Per i dag har Norge profesjonelle beredskapsetater med høy kompetanse, men de er små og vil slite med å tåle hendelser som varer lenge. Å bygge beredskapsevne som tåler større hendelser koster penger, og det er en tverrsektoriell utfordring.

Dermed møter den målstyringen på to måter:

  • Den gir få målbare resultater, og vil dermed ha lett for å bli nedprioritert.
  • Når den havner i grenselandet mellom ulike sektorer vil det ofte være uklarheter om hvem som skal ta regningen og ha koordineringsansvaret.

Et annet spørsmål er om vi har evnen til omstilling på lengre sikt. Et sammenbrudd i matproduksjonen hos de største produsentene internasjonalt kan føre til prisøkninger og importproblemer på kort sikt. Selv om det kan argumenteres for at Norge kan kjøpe seg ut av slike kriser, i alle fall på kort sikt, er det behov for å tenke nytt om både lagre og egen produksjon, og evne til å øke denne. Dette gjelder også for eksempel medisiner der lagrene nå er små og evnen til egen produksjon liten.

Sårbarhet og selvberging

Det er lett å male fanden på veggen når man prøver å se for seg kriser og hva de kan medføre av problemer, men sannheten er at vi trolig har vært heldige i mange år. Flere kriser kan komme samtidig. Forsyningslinjer og markedsadgang kan stenges av pandemier og sikkerhetspolitiske kriser. Vi har i begrenset grad kontroll på hva som kommer utenifra, men vi kan prøve å bygge et samfunn som i større grad tåler en trøkk, og som kan omstille seg når det er nødvendig. Derfor mener vi det er for snevert å snakke om samfunnssikkerhet og beredskap. Klimaendringene bør inspirere oss til å tenke større enn beredskap mot hendelser som man etter beste evne prøver å forutse og rette fokus mot en mer generalisert tåleevne og tilpasningsevne.

Dette innebærer også å skape rom til å gjøre ulønnsomme investeringer, å kjøpe utstyr man forhåpentligvis aldri får bruk for, å bygge ekstrakapasitet i samfunnskritiske systemer, å ha et overskudd av generelt anvendbare beredskapsressurser. Under den kalde krigen gjorde en slik tenkning at man hadde mat- og medisinlagre, tilfluktsrom, et stort sivilforsvar, feltsykehus, og et stort forsvar med kjøretøy og personell som kunne bistå om noe skjedde. Det kostet penger, og disse ressursene ble heldigvis sjelden brukt. Kort tid etter den kalde krigen kom Willochs sårbarhetsutvalg med lignende bekymringer som de vi løfter fram her og i de siste årene har tanken om totalforsvaret blitt varmet opp igjen. I tillegg til å vektlegge en gjensidig støtte mellom sivil og militær sektor for å kunne ha flere ressurser å spille på, legges det vekt på befolkningens egenberedskap.

Det er et mål at hver husstand skal være selvforsynt med mat, vann, varmekilder osv. for noen dager, for å kunne tåle en krisesituasjon. Dette er en positiv og helt nødvendig utvikling. Samtidig er det et paradoks at spørsmålet om reservekapasitet og beredskapslager kun stilles til befolkningen, mens de statlige forsyningslinjene blir stadig slankere og økonomisk "optimaliserte".

Egenberedskap på nasjonalt nivå

Vi mener det er på tide å rette spørsmålet om egenberedskap tilbake til det nasjonale nivået. Dette er ikke et argument for en nasjonalistisk isolasjonisme – at staten Norge skal bli en slags «doomsday prepper» som hamstrer for egen overlevelse. Tvert imot, i slike planer vil internasjonalt samarbeid være en nøkkelfaktor. Men det at vi ikke kan være selvforsynt med alt, betyr ikke at vi ikke kan være mer selvstendig forsynt med noe. Derfor må spørsmålet om nasjonal tåleevne komme høyere opp i diskusjoner som ikke nødvendigvis handler om beredskap i snever forstand, men som handler om robust samfunnsutvikling i vid forstand.

Det er derfor vi trenger en robusthetskommisjon som stiller spørsmål ved om vi evner å bygge og ivareta en samfunnsmessig tåleevne mot de virkelig store krisene, både de akutte og de langvarige. En kommisjon løser ikke mye i seg selv, men ett av de viktigste målene må være å identifisere hvilke områder vi må bygge mer robusthet på, lansere måter ansvar kan plasseres på og introdusere styringsmål som er motvekter mot tendensen til slanking og kortsiktig optimalisering i samfunnskritiske sektorer.

Les også

Store kriser kan endre demokratiet for alltid

Kommentarer til denne saken