Gå til sidens hovedinnhold

Havbruksfondet - En historie om avmakt

Artikkelen er over 1 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter min mening er vertskommunenes kamp for at inntektene til havbruksfondet skal betraktes som en kompensasjonsordning på linje med kraftkommunene, en trist politisk historie om avmakt. Vi er drevet tilbake fra skanse til skanse, Vi er i ferd med å resignere og akseptere en fordeling mellom stat, fylkeskommune og kommune som var helt utenkelig for et par år siden.

Da Stortinget i 2016 vedtok skattelegging av sjømatnæringa gjennom å etablere et havbruksfond, ble det lagt til grunn en fordeling der staten skulle ha 20 prosent og kommunesektoren 80 prosent. For en tid tilbake foretok Regjeringa et ran da den foreslo at den statlige andelen skulle økes til 75 prosent og kommunene skulle få bare 25 prosent. Ganske nylig inngikk Regjeringa et forlik med Frp, der den kommunale andelen er skrudd opp til 40 prosent som en varig ordning fra 2022. For de to neste årene er avtalt en egen pott som Frp fikk økt fra to milliarder til 3,25 milliarder, der mesteparten skal utbetales i 2020.

Det er en smule trist å oppleve at enkelte vertskommuner jublet for 40 prosent. Samtidig kan jeg forstå dem fordi alternativet var adskillig verre. Denne jubelen for 40 prosent understreker mitt poeng, at vertskommunenes kamp er en historie der vi er drevet fra skanse til skanse.

Det begynte så bra med at 80 prosent av havbruksfondet skulle gå til registrerte kommuner i akvakulturregistret, altså vertskommunene langs kysten. På samme vis som fjellkommunene får økonomisk kompensasjon for store inngrep i fjellheimen i form av demninger og vatn lagt i rør skulle altså vertskommunene få kompensasjon for å akseptere båndleggelse av store sjøarealer. Og at det med jevne mellomrom skjer rømminger og sykdomsutbrudd og oppblomstring av lus.

Men så begynte både små og store partier på Stortinget å bli vage. Kjøttvekta melder seg. Mange av de store innlandskommunene er ikke vertskommuner for sjømatnæringa og faller derfor utenfor utbetalingene. Den eneste mulighet de har til å nyte godt av pengene fra havbruksfondet er å øke den statlige andelen, slik at de kan nyte godt av milliardene gjennom inntektssystemet til kommunene.

Plutselig opplever kystkommunene at ingen av partiene på Stortinget lenger løfter fanen klart og tydelig om at 80 prosent må gå til kommunene, som i realiteten betyr vertskommunene. Noen av oss opplever at partiene snakket oss etter munnen, men er lite konkrete. Andre ganger sies det rett ut at en større andel til staten vil bety at også kommuner uten vertskapsrolle kan nyte godt av havbruksfondet inntekter. Prøv å forestill deg hvilke ramaskrik det ville blitt om kraftkommunenes kompensasjon skulle fordeles til hele Kommune-Norge.

Vi trodde grunnlaget for et av de største distriktspolitiske grepene etter krigen var i boks. Et grep som ville gi kysten et adrenalin-kick med vekst og velstand som resultat. I stedet opplever den ene ordføreren etter den andre langs kysten at denne unike muligheten er i ferd med å smuldre bort. I dag er de fleste av oss samlet i «Nettverk Fjord og kystkommuner» (NFKK) som kjemper vår sak.

Avmakt er som en gummiball. Du presser og presser med må til slutt resignere. En stund trodde noen av oss at bunnen for hva vi kunne akseptere var nådd da det kom signaler om at vi måtte akseptere at kommunene bare skulle få 70 prosent. Men så kom Regjeringa med skambudet på 75 prosent til staten.

Vi trodde ikke det vi så. Samtidig var tausheten fra Stortinget overveldende og stortingsgruppene vage. Vi så ingen tydelig fane for vertskommunene.

For hvert nederlag økte frustrasjonen. Senterparti-ordførere og Ap-ordførere langs hele kysten begynner å rope ut sin fortvilelse til lokalavisene etter hvert som tapene baler på seg. Igjen gir vi etter når NFKK signaliserte for en tid tilbake at vi kunne akseptere 60 prosent til kommunene. Vi hadde på veien mot et kompromiss allerede mistet mange prosent av det jeg mener er vår rettmessige andel.

Personlig trodde jeg at dette var den absolutte nedre grense som vi kunne akseptere, men jeg tok feil. Etter at Regjeringen og Frp inngikk forlik har NFKK nå akseptert et krav om 50 prosent til vertskommunene. Senterpartiet og mitt eget parti Arbeiderpartiet gikk sammen om en noe bedre løsning.

Havbruksnæringa har hele tiden støttet vertskommunenes krav. De forstår fullt ut at et misfornøyd vertskap ikke tjener deres interesser. De er avhengig av lokal godvilje. Ikke minst fordi det av og til skjer rømminger og skjer sykdomsutbrudd. Og de vet at vertskommunene bærer stor risiko knyttet til sykdoms- og driftsavbrudd. Over natten kan grunnlaget for arbeidsplassene være borte. Da må vertkommunen føle at kompensasjonen står i forhold til denne risikoen og belastningen.

Jeg tror mange ordførere i NFKK er frustrerte. Selvfølgelig skal vi fortsette å være et godt vertskap for sjømatnæringa når problemene oppstår. Men det blir ikke lenger like enkelt når vi sitter tilbake med en følelse av ubalanse mellom hva vi ofrer og hva vi nå ser ut til å få igjen. Vi som stiller våre sjøarealer til disposisjon krever forutsigbare inntekter fra verdiene som produseres i havområdene våre. Det handler om våre muligheter til å utvikle oss til bærekraftige kommuner.

Personlig kommer jeg aldri til å betrakte 50 prosent av havbruksfondet årlige inntekter som en seier for vertskommunene. Men også jeg er preget av avmakten vi har opplevd og er nå villig til å akseptere 60 prosent av havbruksfondets inntekter til kommunene.

Kommentarer til denne saken