Gå til sidens hovedinnhold

«Hei, dommer!»

Er det lov å diskutere norske dommere? Er det til og med lov å mene at dømmingen går ut over spillerutviklingen?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dette er en fagartikkel produsert til fotballtreneren.no. Gjengitt med tillatelse. -red.

Er det lov å diskutere norske dommere? Er det til og med lov å mene at dømmingen går ut over spillerutviklingen?Uten å bli beskyldt for at man har større problemer å hanskes med i eget lag? Som da Åge Hareide forsøkte etter en av flere kamper sist høst, hvor det var berettiget å stille noen spørsmål.

De er urørlige i de faglige diskusjonene. De kan alt om dømming, og har nedsenkede øyenbryn når det kommer til konklusjonene. De unngår kritikk. Ikke ulikt jurister ellers i samfunnet. De hever seg over debatt, og delvis litt over demokratiet.

Men er vi i fagmiljøet dristige nok (eller dyktige nok) til å ta debatten? Begrenser norske dommere toppspillerutviklingen?

I mine fem år som sportslig leder for RBK, var min oppfattelse av norske fotballdommere ekstremt stabil. Men jeg holdt meg dempet og sikkert litt feig. Det var vel å forvente at alle oppspill til debatter om kvaliteten på norske dommere, ville slå tilbake på det evige tilgodesette RBK. Stabiliteten i mine anskuelser artet seg slik: I alle kamper (Jeg så de fleste live), begge veier, holder de seg til en ekstremt lav terskel for fysisk kontakt. De dømmer jo på «alt» av nærkontakt!

Du verden så puslete lavt nivå de legger seg på. De bryter inn i kampen uten grunn, senker tempoet og markerer seg med stramme bryst og morske blikk, som om det er voldelige handlinger de nettopp har slått ned på.

Ser ikke norske dommere internasjonal fotball på TV?

Fem års nær, forsøksvis analytisk og stilltiende observasjon. Fem år med alskens indre frustrasjon over hvor lite det tillates. I fem år har jeg spurt meg selv 30 ganger i året, minst: - Kan de ikke spillets idé?

Men det vedvarer jo (Nesten så det bare blir verre). Og nå er jeg i enda bedre posisjon til å besiktige forskjellene, og avgrunnen som skiller oss fra internasjonal standard. Jeg har tid til å se enda flere utenlandske kamper, i tillegg til de norske, og gjerne i så tett rekkefølge at de går over i hverandre. De fleste norske fotballinteresserte ser Premier League på TV. Ta et raskt overblikk selv. Bare bytt kanal, og se. Det er en annen idrett. Ja hovedsakelig er det annen kvalitet på spillerne, men dommerne lar spillet gå, de stopper det helst ikke. De aksepterer 50/50-dueller, og det vekker ikke noe morsinstinkt at en av duellantene legger seg ned, så lenge duellen er fair.

Og svitsjer du tilbake, så dømmes det på alt som ligner på knuff og dytt? Hvorfor kan vi ikke utfordre dommermiljøene på dette, faglig? Det er en god skikk at trenere eller spillere i Norge, stort sett ikke tar kabinettspørsmål under kampene, men fagmiljøene, som bærer resultatansvar for spillerutvikling, publikumsoppslutning, sponsorinteresse og internasjonale ambisjoner, kan vel tilnærme seg problemet og ta det opp. I løpet av disse nevnte årene har jeg båret på dette ubønnhørlige faktum. Norsk toppfotball lider av alt for lav terskel i dømmingen.

Jeg lurer på hva de selv diskuterer på fagseminarene sine. Hva står på agendaen, hva diskuteres i korridorene i pausene og hva har de fokus på om kveldene. Og ikke minst, ser de på Premier League sammen, eller evaluerer de bare seg selv?

I utgangspunktet har norske dommere, etter min mening, en formidabel kvalitet. De dømmer imponerende jevnt, på lav terskel. Verdensklasse! Men terskel og kvalitet er ikke det samme. På et eller annet nivå har de klart å bli enige om å bryte med internasjonal utvikling, der det tillates fysisk kontakt, der de lar tøffe dueller forekomme, der de tåler konfrontasjoner, der de tåler at det smeller litt. De tåler tøffe pressituasjoner fra forsvarsspiller opp i ryggen på feilvendte angripere, de tåler at det trykkes til fysisk og spontant verbalt, men de lar det gå.

Det er i utgangspunktet ikke denne formen for dømming som imponerer, men det er effekten av det i kampene. Spillerne blir tilvendt terskelen og konsentrerer seg om å stå på bena, holde kjeft og spille videre. Kampen går sin gang uten protester og kjekling, som vi riktignok fortsatt ser i Norge. Tempoet blir høyere, kravene til prestasjon høyere, spenningen høyere, intensiteten høyere, for ikke å snakke om aksepten fra spillerne, og entusiasmen fra publikum. Så skifter vi kanal tilbake til norsk fotball og norske dommere. Det er så lett, å skifte kanal, og se forskjellen.

Hvorfor må vi legge terskelen så lavt, når vi vet, og ser med blotte øyne, at terskelen internasjonalt er så markant mye høyere, og mer utviklende nivåmessig?

Kommentarer til denne saken