Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Russlands «anerkjennelse» 21. februar av utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk og hans ordre om å sende en «fredsbevarende» styrke til de to områdene setter gjentatte uttalelser fra forskerne Tormod Heier og Julie Wilhelmsen i et underlig lys. Fram til Putins tale har de konsekvent beskrevet situasjonen på grensen mellom Russland og Ukraina som en «stormaktskonflikt».
Ettersom de begge har hatt, og fortsatt har, en svært framtredende rolle i å forklare den norske befolkningen hva som skjer på grensen mellom Russland og Ukraina, er det god grunn til å holde dem fast i de analysene de har hatt av situasjonen så langt.
Så sent som to dager før denne siste lenge varslede russiske grensekrenkelsen ga Heier uttrykk for sin bekymring for å bli «dratt inn i et stormaktsspill» gjennom vestlig og russisk informasjon og propaganda. Ifølge Heier kunne russisk og amerikansk «krigsretorikk» bidra til at «befolkningen i Europa utsettes for krysspress i spørsmålet om hvem man skal tro på».
Både da og i ettertid er dette en merkelig feilplassering av hva som da og nå er det egentlige problemet: Ikke at Europas befolkning må tåle motstridende informasjon i en konflikt, men at Russland nok en gang bryter internasjonal rett og tvinger sin vilje igjennom med rå makt.
Heier fortsetter med at det er vanskelig som forsker «å manøvrere seg [sic] i alle meldingene som kommer. Innerst inne vet vi ikke helt sikkert hva aktørene vil. Hva som er korrekt, det vet vi ikke før krisen er over, forteller Heier».
Vel, krisen er på ingen måte over, men mandagens hendelser bekreftet det de fleste russlandseksperter, med Julie Wilhelmsen som vel eneste unntak, lenge har hevdet: Dette dreier seg om Russlands ønske om å kontrollere Ukraina, en stat som ikke har «rett på suverenitet» ifølge utenriksminister Lavrovs siste uttalelser. Heier har hittil med usvikelig sikkerhet påstått noe helt annet, nemlig at dette dreier seg om Russlands frykt for Nato.
Også Wilhelmsen ved NUPI synes at «[a]gendaen bak all informasjonen er vanskelig å tolke». Hun mener videre, ifølge NRK-intervjuet, at «det blir vanskeligere å holde balansen og analysere konflikten med et kritisk blikk og nok distanse til alle aktørene som deltar». Med hennes egne ord: «Det blir et større på press på å ta side og fordele skyld i stedet for å analysere».
Vi må ta høyde for at «Den Sterke Mann» mener alvor med det han sier
Vi er usikre på hvor presset Wilhelmsen opplever, kommer fra. Mer vesentlig er det at hun, ikke minst i NRK-sendinger, nettopp har fordelt skyld: Gang på gang har hun sagt at Russlands agering er en respons på Natos utvidelse østover og at løsningen på krisen derfor ligger i at «Nato tar et skritt tilbake». Holder hun fast ved dette også i dag? Er det virkelig Nato som skal klandres for Russlands ensidige maktbruk overfor en langt svakere nabostat?
Wilhelmsen klager over at «[a]ll informasjon kommer fra et sted og når det foregår en storkonflikt har alle parter en interesse av å legge frem informasjonen på en måte som legitimerer deres posisjon. Som forsker er oppgaven å se konflikten fra et fugleperspektiv og over en lengre tidshorisont, men vi trenger likevel fakta fra bakken når det er en løpende krise og vi kan ikke skaffe disse selv».
Igjen stiller vi oss spørrende til disse påstandene. Det foreligger mange uavhengige kilder til hva som skjer «på bakken» i Ukraina og i Russland nå, også når det gjelder militærtekniske forhold. Om Wilhelmsens faktisk henter all sin informasjon fra «ett sted», er det i så fall et problem hun selv må svare for.
Neste påstand av Heier: «Fordi befolkningen blir prisgitt etterretningene som kommer fra de hemmelige tjenestene i USA og Storbritannia, så forsvinner også viktige nyanser og perspektiver når beslutninger skal bli tatt».
For det første er det ikke tilfellet at norske eller vestlige mediene rapporterer kun på grunnlag av informasjon fra vestlig etterretning.
For det andre – er det grunn til å tro at vestlig etterretning leverer et mindre nyansert syn på hva som skjer enn for eksempel forskere som Heier og Wilhelmsen?
For det tredje: Det er ikke «befolkningen» som treffer utenrikspolitiske beslutninger – det er det politiske ledere som gjør. Verken de eller befolkningen er «prisgitt etterretningene som kommer fra USA og Storbritannia».
Og endelig: Heier mener at den vestlige informasjonen «kan hausse opp stemningen og øke krigsfrykten i hele regionen». Dette «virker krisedrivende framfor beroligende». Vi spør igjen: Mener Heier virkelig at det er vestlig etterretningsinformasjon eller amerikansk retorikk som er årsaken til Russlands rå maktbruk mot Ukraina?