Gå til sidens hovedinnhold

Hele 65 prosent av ungene i denne barnehagen er fremmedspråklige

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Steinkjer er blitt et multikulturelt samfunn på få år.

Vi har fått nye innbyggere fra alle verdensdeler, fra mange forskjellige kulturer og med mange forskjellige språk.

Våre nye innbyggere bringer med seg arbeidserfaring og kunnskap, nye ideer og tradisjoner som vi har bruk for og som kan bidra til videreutvikling av vårt samfunn på mange måter.

Samtidig har vi mye å bidra med overfor våre nye innbyggere slik at vi alle tar med oss videre det beste vi har i velferdssamfunnet vårt.

I Steinkjer har vi stort behov for flere gode, flittige hender og kloke hoder framover både i offentlig virksomhet og i privat næringsliv. Og vi trenger barn og ungdom til barnehager, skoler og til å fylle de ulike fritids- og kulturaktivitetene med, og som kan rekrutteres inn i framtidige sektorer som vi i dag vet vi mangler arbeidskraft til i løpet av noen år.

Grunnlaget er derfor det beste i vår kommune.

Men skal vi lykkes trengs en viss grad av integrering. Vi trenger møteplasser med våre nye landsmenn der de kan bli kjent med vårt språk, kultur og verdisett, med gjensidig utveksling av det beste vi har med oss og som gjør oss trygge på hverandre.

Forutsetningen for å lykkes er et felles språk. Våre nye landsmenn må lære norsk og kunne forstå det nok til å kunne bruke det i daglig tale. Uten å lære og forstå norsk skriftlig og muntlig får de ikke jobb. Og uten jobb blir inntekten begrenset og muligheten til å ta førerkort, kjøpe bil og hus og ha økonomi til å delta aktivt i samfunnslivet borte. I stedet for å bli en ressurs i samfunnet som bidrar med sin arbeidskraft, blir de avhengige av bidrag fra fellesskapet. Vi har gode eksempler i Steinkjer der ressurssterke fremmedspråklige personer ikke får jobb fordi de ikke kan norsk. Kanskje blir de avhengige av bidrag fra det offentlige i 50 år. Mye av språklæringa skjer også i familien, og barna er i mange sammenhenger pådriveren i dette arbeidet fordi de lærer språket tidligere i barnehage og skole.

I høst har vi besøkt alle kommunale barnehager i Steinkjer og skal også besøke de private. Sjøl om det er stramme budsjettrammer står det generelt ganske bra til i de kommunale barnehagene. Vi har nye, godt tilpassede barnehager i Søndre Egge, Malm og Byafossen eksempelvis og også i Egge. Lø og Mære får også nye barnehager i nærmeste framtid. De voksne trives og ungene trives og alt synes å være på stell.

I kommunens sentrumsbarnehage på Steinkjersannan derimot er situasjonen noe annerledes. At bygningene er gamle og bygd for andre formål forteller bare at barnehagen står for tur for fornyelse. De største utfordringene i Steinkjersannan barnehage er på andre områder. Her oppleves en «Skremmende høy barnefattigdom» iflg partsgruppa ved barnehagen. De opplever utfordringer innenfor bekledning, kosthold og andre områder som hevdes å være ukjent for de andre barnehagene. Behovet for foreldreveiledning er stort. Problemet er imidlertid at storparten av familiene ikke kan norsk. Hele 65% av ungene i denne barnehagen er fremmedspråklige. På små barn avdelingene er tettheten av fremmedspråklige mer enn 80%. Barnehagen har foreldre fra hele nitten forskjellige land med ditto ulike morsmål, erfaringer og tankesett.

Dette er forståelig nok veldig arbeidskrevende for de ansatte i barnehagen, en situasjon som de andre barnehagene ikke har, og som helt naturlig fordrer ekstra ressurser til tolking og oversetting av muntlig og skriftlig informasjon og til daglig dialog med foreldrene/familien.

I flere av de andre kommunale barnehagene er det ingen fremmedspråklige. I de resterende er det et par unger med annet morsmål enn norsk.

I besøksrunden vår hørte vi et eksempel der foreldre til fremmedspråklige unger flyttet barna ut av Steinkjersannan barnehage og til annen barnehage fordi de ikke lærer norsk der. De lærer i stedet et annet fremmedspråk.

Vi som nå har vært på besøksrunde i de kommunale barnehagene har tidligere besøkt alle skolene i Steinkjer kommune. Utfordringene med økende barnefattigdom og utenforskap gjelder ikke bare barnehagebarn og ikke bare nye landsmenn. Opplevelsene har gjort oss generelt sterkt bekymret over situasjonen med økende barnefattigdom og utenforskap i samfunnet vårt.

I tillegg er vi redd vi er i ferd med å få et parallellsamfunn i Steinkjer med de samme utfordringene. Det vil vi ikke ha. Vi vil ha alle flittige hender og kloke hoder i bruk og vi ønsker at våre nye innbyggere skal lære seg norsk språk og kultur og trekke veksler på oss som er født og oppvokst i landet. Og ikke minst, vi ønsker å bli bedre kjent med våre nye landsmenn og lære av dem. Men da kan vi ikke utvikle et segregert samfunn slik vi er i ferd med å gjøre nå.

Barnehagen er en av de aller viktigste arenaer for god integrering. I disse årene skapes relasjoner kan gi livslange vennskap på tvers av kulturer. Men det forutsetter en helt annen sammensetning av norsk- og fremmedspråklige barn enn det vi nå er i ferd med å få i Steinkjer kommune nå.

Vi trenger en ny bosettingspolitikk i kommunen dersom nye landsmenn skal bli godt integrert. Vi kan ikke ha det slik at alle familier med annen bakgrunn enn oss etnisk norske skal bosettes Steinkjer i sentrum.

Dette er ikke en utfordring som bare Steinkjer har. Det er heller ikke en utfordring som vårt kommunale apparat kan løse alene. Dette er en generell samfunnsutfordring. Vår oppgave er å gjøre noe med det i vår kommune.

Kommentarer til denne saken