I samfunnsdebatten de siste årene er det blitt populært å hente begrepet «blindsone» fra helseområdet og bruke det i overført betydning om analyser og vurderinger som er veldig fokuserte, men der en mener det mangler mange perspektiver – slik at konklusjonene blir snevre og ikke dekker en mer helhetlig forståelse («vidsynet» mangler).

Jeg har nettopp lest den 16 siders (foreløpige) tilsynsrapporten fra Helsetilsynet og Statsforvalteren i Trøndelag av 13. februar om innføring av Helseplattformen ved St. Olavs hospital HF. Konklusjonen er at denne innføringen ved St. Olavs «har ført til økt risiko for pasientene i regionen». Dette mener jeg altså er en sneversynt konklusjon.

Les også

Må det offentlige alltid ende opp med kuk i computeren?

Kommunenes Sentralforbund (KS) har i ulike sammenhenger estimert at 90 prosent av alle helsetjenester en innbygger mottar i et livsløp leveres gjennom kommunal sektor. Ved tidspunktet for dette tilsynet hadde 7 kommuner i regionen innført den samme Helseplattformen, og disse kommunene har i ulike sammenhenger så langt meldt om at effekten av denne innføringen allerede har gitt som resultat økt kvalitet og mer helhetlig innbyggerinformasjon, noe som de selv vurderer reduserer den samme pasientrisiko som tilsynet kommenterer i sitt tilsyn ved St. Olavs.

Dette omfatter nå ca. 75 prosent av innbyggerne i denne helseregionen. Så framover i tid vil det være en interessant øvelse å harmonisere disse risikovurderingene, hvor stor total forbedring på risikoområdet har innføring av Helseplattformen ført til i denne regionen for alle helsetjenestene?

Den 16-siders tilsynsrapporten nevner ikke med ett ord bakgrunnen for beslutningen om innføring av Helseplattformen, Stortingsmeldingen «En innbygger – en journal». Metoden i tilsynet er basert på informanter og demonstrasjoner av IT-systemet og bygger på skriftlig og muntlig informasjon samt stikkprøver av praksis.

Les også

Det gjør meg oppriktig trist å se hva et hundretalls helsearbeidere ved St. Olavs får seg til å skrive i mediene

Det nevnes ikke antallet informanter, ei heller hvor bredt organisatorisk og på andre måter disse favner. Men det er interessant at en del av informantene melder om både positiv utvikling og at «løsningen nå gir en god oversikt over relevant informasjon på ett sted». Dette i skarp kontrast til det andre av informantene melder. Bruken av slike informanter som metode har derfor svært begrenset verdi i et slikt tilsyn dersom det ikke suppleres med andre metoder eller andre mer innsiktsfulle informanter.

Under avsnittet «Tilsynsmyndighetenes kommentarer til innføringsprosjektet» heter det at « ... slike vurderinger må inngå som en del av prosessen ved innføring og endring av IKT-systemer, og som en del av det kontinuerlige forbedringsarbeidet». Siden tilsynsmyndighetene i rapporten ser ut til å legge til grunn at innføring av Helseplattformen er en «tradisjonell» IT-system-innføring, så overser de dermed den omfattende prosessen som er nødvendig å utføre pga. at dette hele tiden har vært «flagget» både som en kvalitetsforbedrings- og organisasjonsendringsoppgave.

På nittitallet gikk det mange debatter mellom «skolen for kontinuerlig forbedring» og de som stod for mer omfattende endringer, BPR (Business Process Reengineering) – og Helseplattformen og Stortingsmeldingen er definitivt en kandidat i BPR-leiren. Her er det mange endringer i arbeidsprosesser, roller og ansvar, kvalitetsheving gjennom overgang fra fritekst til strukturerte data osv. Dette belyses på en utmerket måte av Andreas Ulfsten innlegg i Sykepleien.

Det er oppsiktsvekkende at ikke tilsynsmyndighetene kommenterer eller forholder seg til dette, her er det tydelig at en ikke har fulgt med i timen. Det at direktøren for St. Olavs og tilsynsmyndighetene er så «samstemte i opplevelsen av situasjonen» understreker det faktum at begge parter har vesentlige og alvorlige blindsoner i sin virkelighetsforståelse i denne sammenheng.

Enkelte ansatte ved St. Olavs har også i den offentlige debatten uttalt at de ikke var klar over at innføringen av Helseplattformen også innebar andre store endringer i arbeidsprosessene, og tilsynsrapporten referer også at enkelte «brukere opplever å måtte innrette seg etter systemet ...» – noe som er selvsagt i den grad av digitalisering en her ser et behov for – ut i fra formålet om en mer helhetlig digital understøtting av helsetjenesten.

Tilsynsrapporten referer gjennomgående et fokus på risiko – og risikovurdering – og at «St. Olavs hospital har arbeidet grundig og målrettet med å avdekke risiko» – og dette er en nødvendig og aktuell aktivitet for mange organisasjoner for tiden på ulike områder. Men det viktigste resultat av en slik vurdering er nettopp å avdekke de risikoreduserende tiltakene en kan sette i gang – og få disse igangsatt – for å redusere risikoen. Dette gjelder både for St. Olavs – og alle andre organisasjoner. Her skorter det normalt både på beslutninger – og gjennomføringsevne.

Det er også fristende å nevne at Norge er blant de land i verden med høyeste krav til informasjonssikkerhet i IT-sammenheng. Her har Helseplattformen valgt et «påbygg» til Epic for nettopp å tilfredsstille disse nye, krevende krav på dette området. Når en informant da refereres slik: «Innebygd sikkerhet i løsningen gjør at hasteoppgaver tar for lang tid» – uten at «lang tid» konkretiseres – og uten at sikkerhetsbegrepet presiseres nærmere i denne sammenheng – og uten at tilsynet kommentere eller legger til grunn vårt lands forsterkede fokus på sikkerhet – ja da er det lov å trekke på smilebåndet i sofakroken.

Tilsynsrapporten refererer delvis tall på – men presiserer ikke forskjellene på de nevnte «bekymringsmeldinger, meldinger, varsler, avviksmeldinger, feil og hendelser» osv. som nevnes i rapporten. Vi er jo de senere årene godt kjent med at både barnevernet og ulike organisasjoners (eks. ulike politiske partier og offentlige etater og næringslivet) bruk av varslinger, bekymringsmeldinger osv. – og at deres rutiner og systemer for å følge opp dette kan ha store utfordringer og forbedringspotensialer.

Tilsynsrapporten har også forbedringspotensialer på dette området. Prosessen med å få Helseplattformen til å bli et bra system har selvsagt utfordringer, men tilsynsrapporten bidrar ikke til å skape mer klarhet for denne prosessen bla. ved at de ikke skiller mellom disse ulike begrepene og hvordan disse håndteres.

Mediedebatten bærer også preg av den samme sammenblanding. Så skal tilsynsrapporten har ros for at de tre områdene den trekker fram med behov for strakstiltak er konkrete og åpenbare forbedringsområder, der det også nå jobbes godt for å lukke disse.

Innledningsvis i tilsynsrapporten referer en til lovgrunnlag og faglige normeringer, her referer en at helsetilsynslovens §1 sier at tilsynet «skal bidra til å styrke sikkerheten og kvaliteten i helse- og omsorgstjenesten og befolkningens tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten».

Min erfaring med helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten – de som faktisk utfører jobben – gjør at jeg gir dem terningkast 6, men denne tilsynsrapporten ville jeg i andre sammenhenger gitt strykkarakter – og den har i alle fall ikke styrket min tillit til tilsynsapparatets evne til å se hele bildet og dermed bidra til å realisere ambisjonen om «en innbygger – en journal».

Trønderdebatt-redaktør Snorre Valen kjenner innleggsforfatteren -red.