Onsdag kom nyheten som i løpet av de siste ukene har blitt mer og mer åpenbar: Hadia Tajik går av som arbeids- og inkluderingsminister etter artiklene om hvordan hun har skaffet seg tilgang på skattefrie pendlerboliger både i 2006 og i 2019.

Det er et klokt valg. Saken har for lengst blitt en så stor hodepine for både henne, regjeringen og partiet at den tar oppmerksomheten bort fra en rekke andre ting. Det er også viktig for den generelle tilliten til politikere at man tar ansvar når man har gjort handlinger offentligheten ikke aksepterer.

Samtidig er det synd at politikken rammes av sak etter sak hvor fremtredende og dyktige personer må gå av. Vi må ikke risikere å stille så store forventninger til våre politikere at knapt noen orker å la seg velge til Stortinget.

Tidlig i denne saken handlet historiefortellingen om at Tajik mente Aftenpostens agering i denne saken var en såkalt presseskandale. Når ting har fått utspilt seg, er det ikke det etterlatte inntrykket. I stedet har Tajiks håndtering av dette vært noe i nærheten av skandaløst dårlig.

Tajik har helt åpenbart forsøkt å «håndtere» denne saken - først ved å gå kraftig til angrep på det ene mediet som stilte spørsmål om hennes pendlerboliger, så ved å forsøke å bortforklare VGs avsløring med at dette var uryddig håndtert av henne, og etter det ved å tilby seg å betale ekstra skatt. Hun sa denne uken også at hun har «fullstendig feilvurdert» denne saken. Det har hun rett i. Men dessverre for Tajiks del hadde hun for lengst passert den abstrakte og uklare grensen hvor offentligheten, pressen og hennes politiske motstandere ville fortsatt å stille spørsmål om denne saken helt til hun gikk av.

Man kunne for eksempel sett for seg at Tajik skulle holde en pressekonferanse om strengere kontroll og hardere straffer for personer som jukser med offentlige ytelser. Hun hadde knapt blitt ferdig med å snakke før første journalist hadde spurt «Hvordan kan du stå der og argumentere for strengere straffer for dem som jukser, når du selv har jukset med tildeling av pendlerboliger».

Akkurat dette, hvorvidt hun har jukset, står fortsatt igjen som et ubesvart spørsmål. De fleste vil være enige om at saken fra 2019 ikke er verken juridisk eller moralsk problematisk nok til at hun skulle måtte gå av. Dette handler først og fremst om saken fra 2006 - hvor hun først måtte skatte av pendlerboligen hun fikk som politisk rådgiver for Bjarne Håkon Hanssen, før hun etterpå søkte på nytt, og la ved en leiekontrakt datert før den første søknaden.

Så tok hun aldri i bruk leiligheten som utløste skattefritaket. Tror man på Tajik, har dette skjedd for så lenge siden at det er vanskelig å huske detaljene, og det som har skjedd er uansett en hendelig feil. Og hun mener hun uansett hadde relevante boutgifter, fordi hun betalte leie til sine foreldre.

Problemet er at altfor mange ikke tror på Tajik. Det fremstår som at hun inngikk leiekontrakten for å slippe skatt. Det er ikke noe man kan straffes for halvannet tiår etterpå, men både partimedlemmer og potensielle velgere ser dette som en såpass stor svikt i dømmekraft at det har gått kraftig ut over tilliten til henne. Hun har også fått LO mot seg - noe som ikke er levelig som arbeidsminister.

Det er ikke umulig at mange, blant annet i Trøndelag, også har friskt i minne at Tajik tok tydelig side og gikk kraftig ut mot daværende nestleder Trond Giske mens det stormet som verst rundt ham.