Sentrumskontrollørene

Mikkel Marhaug og Stefan Kaliski er på ny rundreise i Trøndelag for å sjekke tilstanden i trønderske sentrum: Hvordan har de utviklet seg og hva har de egentlig blitt til? Denne serien setter søkelys på stedsutvikling - hvordan stedene våre i Trøndelag fungerer. Hva er bra, og hva kan gjøres bedre?

Stefan Kaliski er utdannet journalist, og tar en mastergrad i Kulturminneforvaltning ved NTNU. Mikkel Marhaug er utdannet kunstfotograf, og studerer ved Kunstakademiet i Trondheim.

I dag går turen til Støren, sentrum i Midtre Gauldal.

I enden av den enorme parkeringsplassen ser vi den. Mellom grus og parkerte biler stikker noe opp. Kan dette være Størens eneste severdighet?

Støren vokste fram som et knutepunkt der elva Sokna renner ut i Gaula, samtidig som to dalsøkk blir ett. Her møter Rørosbanen Dovrebanen og trafikken på fylkesvei 30 fra Røros farer inn på Europavei 6. I dag er det over 30 år siden E6 ble lagt utenfor sentrum. Nå er Støren kjent for en ferdighusfabrikk, distriktets beste bensinstasjonsburger og rikt fiske som hvert år feires under den årlige laksefestivalen.

Veiskulderen er fortau

Sentrum er delt i tre. Et administrativt sentrum med rådhus og skoler, et kollektivt knutepunkt som rommer stasjon og bussholdeplass og et kommersielt sentrum med butikker, veikro og bensinstasjon. Mellom de ulike sentrene ligger flekker av jordbruksland og grå hangarer som huser butikker, verksteder og trelast. Klattvise felt med boliger ligger spredt rundt som flekker på en gammel fillerye.

Til tross for at det bor kun litt over 2000 sjeler her er det flere kilometer mellom de ulike delene. Det gjør Støren til det kanskje mest bilbaserte tettstedet i hele Trøndelag. Et typisk eksempel på etterkrigstidens soneplanlegging der handel, industri og boliger ble separert i hver sine områder. Det skaper lange avstander med mye bilkjøring og døde sentrumskjerner.

Vi kan ikke huske å noen gang ha vært på et sted som er så lite tilrettelagt for gang og sykkeltrafikk. Hvor er fortauene og gangveiene? Langs Spjeldbakkan, mellom skolene og stasjonen, har de gående i det minste bred asfaltkant å vandre på. Verre er det ved hovedveien forbi stasjonen, der er det ikke engang er en kant. Her dundrer vogntogene forbi mens vi kaver i snøen langs veiskulderen. Støren virker som en levning fra 1970-tallet, der alt det verste fra tiåret er samlet på et sted. Det at det fortsatt finnes steder hvor kommunen blåser i alle som velger apostelens hester er nestet en kuriositet i seg selv.

Fisken rakner i sømmene

Utrolig nok er det fortau langs deler av hovedgata. Den løper mellom en fjellskrent og Domusbygget fra 1983. Butikksenteret er i mønstret teglstein med flere trekantede gavler lagt på rekke, som en av bryggerekkene langs Nidelva i Trondheim. Kanskje ikke noe å hoppe i været for, men fint for å være kjøpesenter.

Sammen med jernbanestasjonen er det Størens arkitektoniske høydepunkt. Utrolig nok er asfalten utenfor bygget faktisk byttet ut med belegningsstein. Resten av gata omkranses av trehus i to etasjer der flere butikklokaler gaper tomme imot oss.

Men det virkelige handelsmekka ligger en drøy kilometer nærmere europaveien. Endeløse parkeringsplasser fylt opp med et og annet vogntog, men også Størens største severdighet. Laksemonumentet er en blå fisk i glassfiber penetrert av en jernstang.

Fisken rakner i sømmene, men heldigvis har noen vært innom med silkontuben. Ellers kan området by på de obligatoriske kjedebutikkene lagt i aluminiumshangarer og gule ferdighus, en veikro med pyramidetak og en laftet campinghytte med terrasse plassert rett på asfalten.

Resten av Støren er en fascinerende blanding av næringsområder med ett og annet bolighus. Næringslivet skjuler seg bak grå vindusløse aluminiumskasser omgitt av endeløse grusplasser som rommer containere, avdankede maskiner og annet skrot. En av de mest dominerende bygningene er den nye Coop Byggmixbutikken som til og med har fått et lite grønt felt. Det er akkurat som om kommunen har godkjent bygningen uten å ta en titt på tegningene.

River det de har




Ingen fremmede stopper på Støren og tenker at her vil jeg bo. De tenker at nå hadde det vært godt med burger og pølse, og den spiser vi i bilen, for her er det ingenting å se. Det er bare trist. Et og annet trønderlån eller sveitserhus forteller at det engang vært ganske fint her, men den tiden er for lengst forbi.

En av de siste imponerende historiske bygningene, den smekre lokstallen i tegl, ble nylig revet for å gi plass til BaneNors nye grå jernbanehaller. Det at bygningen var regulert til bevaring hjalp ikke, et sted må jo de nye togene stå.

Støren preges av en nonsjalant holdning til omgivelsene, og til de som ikke bare kjører bil. Det kan virke som om kommunen gjør alt for å tekkes næringslivet. En såkalt næringsvennlig kommune der ingen bryr seg om hvordan noe ser ut. Støren er ikke et tettsted, men Norges lengste samlebånd.

Sentrumskontrollørene vurderer Støren

Høydepunkt:

Ingenting.

Nedtur:

Fraværet av fortau, gang- og sykkelvei.

Utgangspunkt:

Et bilbasert sentrum nesten helt uten identitet med lange avstander.

Potensiale:


Et nytt sentrum rundt togstasjonen.

Samlet opplevelse: