Kong Harald var onsdag til stede da organisasjonen Hvite Busser markerte sitt 30-årsjubileum på HL-senteret i Oslo. Organisasjonen jobber med å sette opp reiser til konsentrasjonsleire og andre minnesteder for overgrep mot menneskeverd for norsk skoleungdom, og mer enn 300.000 elever fra skoler i hele Norge har deltatt på disse reisene.

Det høres kanskje ut som en floskel å si det, men arbeidet organisasjonen gjør er viktigere enn noen gang – og faktisk er det sterk grunn til å hevde at jobben bare vil bli viktigere og viktigere. For tid har et stort potensial til å endre – eller iallfall omskalere – historien. Grufulle hendelser – som mennesker har sett, opplevd og kjent frykten av, blir redusert til gjenfortellinger, og på veien forsvinner både følelsene og kanskje også forståelsen av omfanget.

I januar var det 80 år siden en gruppe toppbyråkrater og SS-ledere i Nazi-Tysklands innerste krets møttes i en villa utenfor Berlin, til den såkalte Wannsee-konferansen. Der bestemte de det som senere fikk navnet Den endelige løsning – svaret på hvordan man skulle løse det terrorveldet definerte som en av sine største samfunnsproblemet, nemlig at det i det hele tatt eksisterte jøder. I løpet av svært kort tid ble verdenshistoriens største forbrytelse iverksatt. Flere millioner jøder, og også mange andre grupperinger, ble samlet og fraktet over lange avstander – til et hemmelig nettverk av utrydningsleire, i en logistisk operasjon så storstilt og skrekkinngytende at vi i dag ikke klarer å se den for oss fullt ut.

I flere tiår etter krigen var samfunnsdebatten preget av førstehåndsfortellinger fra konsentrasjonsleire og resten av andre verdenskrigs grusomheter. Nå – 80 år etter – finnes det knapt overlevende fra dødsleirene og tidsvitner fra menneskehetens verste væpnede konflikt. Dermed er det heller ingen som kan fortelle hvordan de opplevde grusomhetene – et vitnesbyrd som alltid vil være sterkere enn en oppsummering fra en museumsguide eller en historiker. Da må vi iallfall sørge for at den oppvoksende generasjon utsettes for en dypere forståelse av de forferdelige hendelsene Nazi-Tyskland sto for enn å bare lese om den i en historiebok. For alternativet til å forstå historien, er å gjenta den. Og for den som ikke har lagt merke til det: Europa, i flere faser gjennom 1900-tallet var skjønt enige om å unngå fremtidig krig, er igjen preget av væpnet konflikt.

Dessverre er det også tegn på at grusomme hendelser langt ferskere enn 80 år tilbake i tid raskt endrer karakter. Massedrapene 22. juli 2011 var gjenstand for en dyp nasjonal sorg de første dagene og ukene etter hendelsene i Oslo og på Utøya. Men bare på de 11 årene som har gått, har en ny generasjon unge som ikke hadde noe nært forhold til terroristens handlinger rukket å bli ungdommer. I løpet av de neste tiårene vil en stadig større andel av befolkningen omtale terrorhandlingene som en historisk hendelse, ikke som et minne. Hvis det betyr at hendelsene blir mindre viktige, kan vi dessverre risikere at vi blir mindre opptatte av å jobbe for å forhindre at noe lignende skjer igjen.