To uker etter at klubbens store profil Stig Winsnes fikk hjerteinfarkt, innførte Ranheim en ny form for fotball: Hjerteattakkfotball.

Den kjennetegnes ved et forførende angrepsspill, der ballen flyter fort framover banen til spillere som allerede har løpt seg fri, før de blir slått inn i feltet, der Ranheim-spillerne myldrer rundt. Mandag ble det skapt nesten 20 store sjanser. Det er helt vanvittig. Og det kommer kanskje ikke til å skje så ofte, selv ikke i et lag som trolig er et av de to best strukturerte offensive lagene i landet. Det andre er Bodø/Glimt.

På den andre siden er laget til dels svært gavmilde i forsvar. Motstanderen slipper ikke til så mange sjanser. Problemet er at de er så store. Det er som om RIL-spillerne blir overrasket når det andre laget får tak i ballen, og til og med løper framover med den i den hensikt å score mål. Det er liksom ingen beredskap for at det kan skje.

Laget spiller til tider forsvar i Ulf Lundells ånd; «Øppnalandskap». Det er kanskje underholdende, for den som ønsker å se sånn på det. Men det nytter ikke for den som skal tilbake til eliteserien. Ranheim har i sine to første kamper sluppet inn fem mål på omtrent like mange sjanser.

Det har til og med skjedd mot to nyopprykkere. I kamper mot jevnbyrdig motstand vil selv Ranheim erfare at forsvar og angrep i fotball gjensidig påvirker hverandre. En så det på slutten av første omgang mot Grorud; også angrepsspillet ble mer nølende etter at motstanderen så vennligsinnet ble invitert inn foran eget mål.

Ranheim-spillerne ble tatt av tvilen, også når de skulle angripe. Var det nå vi skulle løpe framover, eller om en liten stund? De begynte å se det an.

Men fra og med pause var det ingen tvil lenger; enorm vilje til å komme framover, spill gjennom ledd, mange samtidige bevegelser. Jeg gjentar: Her hjemme er det bare Bodø/Glimt som ligner. Dessuten minner jeg om hvorfra begge de to klubbenes tankegods er hentet: Fra Lerkendal på 80- og90-tallet.

For å si det sånn: Det er ikke gått ut på dato.

Det var artig å se Glimt-treneren på TV før kampen mot Brann, da han ble spurt om det reporteren kalte «taktikken». Nei, de hadde nå tenkt å spille akkurat som de pleide, og vi kan legge til: Som de har gjort i flere tiår. Sånn er det på Ranheim også. På Ranheim legger de liten vekt på motstanderen. De jobber kontinuerlig med sitt 4-3-3-spill på trøndersk vis, eller for å si det helt presist: À la Nils Arne Eggen.

Men selv på Ranheim må de altså innrømme at det kan bli nødvendig å forsvare seg. Det er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at trener Maalen forstår. En må kunne vinne kamper selv om en scorer bare to-tre mål.