Gå til sidens hovedinnhold

Hjertesak og hjertesukk

Lærebøkene vi deler ut er eldre enn ungdommene selv, de digitale storsatsningene lugger på fjerde året, koronaen lusker i buskene og det stormer til dels heftig i ungdommer som kjenner på motstand. Veien til entusiasme, motivasjon og lærelyst krever med andre ord sitt stjernelag. Skolen må få rammer som gjør at vi er i stand til å gjøre jobben vår skikkelig. 

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvem vil være leder i en skole under så sterkt press? Spørsmålet gir et nikk til artikkel og kronikk om Trondheimsskolen fra Adressa 29. oktober.

Den pågående debatten viser at mange, både i og utenfor skolen, ser med bekymring og fortvilelse på fortsettelsen med stadige kutt. I arbeidet med et bærekraftig samfunn burde det snakkes mer om bærekraftige skoler. Hva gjør man når et system ikke rommer menneskene det er laget for?

Røsker vi opp i systemet eller røsker vi bare enda mer i menneskene? Det handler om selve grunnutrustningen av de som vokser opp og skal bære morgendagen. De fortjener bedre, skolen fortjener bedre.

Når det blæs som værst på toppan

Vi to som skriver dette er avdelingsledere ved en ungdomsskole i Trondheim. Når hverdagen er krevende, hektisk og uforutsigbar er man først og fremst i stand til å tenke kortsiktig og dekke umiddelbare, akutte behov.

Hvis vi ønsker et samfunn som er i stand til å drive langsiktige, helhetlige refleksjoner og se større linjer må man rigge for det.

Det er med andre ord helt nødvendig at de som handler på skolens vegne og samarbeider med oss ser og er delaktig i hverdagene våre, lytter når vi snakker. Når man vet hva som må til er det helt forunderlig å ikke bli spurt eller tatt med til råds. Vi har ledere og politikere som tar mange og viktige avgjørelser på skolens vegne. I disse relasjonene kan og bør skolen være tydelig, eller som kommunikasjonsstrategien sier - tenke modig, utfordre åpent og handle kompetent. Men da må noen spørre oss, lytte og følge opp.

Vi som er ledere i skolen ønsker å være like gode, tilstedeværende ledere av vårt personale som vi ønsker at de skal være ledere i sine klasserom. Å skape gode sirkler, framsnakke, støtte, lytte, rigge for utvikling og ha plass til elevstemmen.

Alle skjønner at en viss grad av styring må til, men for å lykkes i intensjonene om å skape sterke barnefellesskap må man også ta innover seg hva som skal til for å bygge sterke, robuste og handlekraftige voksenfelleskap.

En ting vi med sikkerhet kan si er at det å ikke kjenne seg prioritert og anerkjent, kombinert med opplevelsen av å stå alene, ikke er det som skal til.

Rammer som gjør det mulig å lykkes

Simultankapasitet og evne til å hive seg rundt etterhvert som vinden skifter er velutviklet hos oss som jobber i skole, men med begge beina plantet nedi myra er det mildt sagt krevende å i det hele tatt få snudd seg rundt.

Til slutt blir det vanskelig å ha prioriteringslista klar. Alt står plutselig øverst og alt haster. Den nevnte myra er mangel på ressurser i form av penger, folk og utstyr, det er fagfornyelse og nye planer som skal implementeres, strategier og føringer, fortvilte ungdommer og foreldre som ikke finner plass eller riktig støtte i systemet, fravær og smittevern i en trang og sliten bygningsmasse hvor vi er nesten fem hundre stykker samlet hver eneste dag.

Lærebøkene vi deler ut er eldre enn ungdommene selv, de digitale storsatsningene lugger på fjerde året, koronaen lusker i buskene og det stormer til dels heftig i ungdommer som kjenner på motstand. Veien til entusiasme, motivasjon og lærelyst krever med andre ord sitt stjernelag. Skolen må få rammer som gjør at vi er i stand til å gjøre jobben vår skikkelig.

Det kan ikke finnes noe mer fremtidsrettet satsing enn gode, solide skoler med voksne, nok voksne, som blir tatt på alvor i jobben de gjør. Vi har kunnskapen, kompetansen, omsorgen, viljen, åpne dører og vi er lagspillere som vil gjøre en forskjell - fordi vi vet at det er det som funker.

Dette er ikke en jakt etter heltestatus, det er et krav om å bli tatt på alvor.

Les også

Katrin startet opprøret som samler tusenvis av foreldre: – Det eksploderte

Les også

Ennå flere kutt betyr et dårligere tilbud

Les også

Budsjettforslaget for Trondheim sier at barna våre ikke er viktige nok. Samtidig skal det brukes 677 millioner på hoppbakke og skianlegg i Granåsen

Kommentarer til denne saken