På Idrettstinget i Trondheim i 2015 ble det gjort følgende vedtak, med 157 mot 21 stemmer:

«Norges Idrettsforbund anser at bruk av høydehus og kunstig tilførsel av oksygen og andre gasser er uforenlig med idrettens verdier, og vil arbeide for et internasjonalt forbud som tilsvarer det norske forbudet vedtatt av Idrettstinget 2003».

Med andre ord: Idrettsstyret er pålagt å jobbe for et internasjonalt forbud (som for øvrig ikke er nødvendig, fordi knapt noen bruker høydehus etter at blodpassene kom og det ikke er hensiktsmessig lenger for å skjule bloddoping). I stedet leter de etter et smutthull som ikke finnes i form av så mye som ei lysstripe. Det uttrykker en total mangel på respekt for demokratiet, og understreker idrettsledelsens manglende forståelse for politikken.

Dagens ledelse i Norges Idrettsforbund kom til makta ved hjelp av antidemokratiske metoder, og har kontinuerlig demonstrert sin politiske kunnskapsløshet. Høydehussaken er kommet opp igjen nå fordi noen aktivister i Olympiatoppen prøver å utnytte korona-situasjonen til fordel for sitt syn. Det skapes et inntrykk av en slags idrettslig nødsituasjonen, knyttet til vanskelighetene med å reise utenlands for å oppsøke naturlig høyde. Den nøden må sies å være fornem. Dessuten er det ingen ting i vedtaket fra 2015, som stadfestet og forsterket vedtaket fra 2003, som åpner for en slik omkamp, annet et eventuelt på et nytt idrettsting.

Det er her, i forhold til jussen, idrettsstyret er hardest ute å kjøre. Hvordan kan det i det hele tatt tillate seg å tenke tanken på å skulle gjøre om et slikt vedtak? Det finnes ingen anledning til det, ikke i selve vedtaket, ikke i Idrettsforbundets lov – og naturligvis heller ikke i situasjonen. Det er helt hinsides å skulle tenke seg at selve høydehusproblematikken skulle berettige et nytt idrettsting.

Det er mye mer naturlig å tenke at vi har fått en så historisk inkompetent ledelse i NIF at det kan nødvendiggjøre et ekstraordinært ting.

Når det gjelder selve vedtaket, som altså er avgjort på to ting, begge avholdt for øvrig i Trøndelag, og første gang etter forslag fra daværende Sør-Trøndelag Idrettskrets, så har det vært en viss utvikling i sakskomplekset i løpet av de 17 årene. Høydehus er blitt mye mindre aktuelt, først og fremst fordi det ikke lenger kan brukes for å skjule bloddoping.

Men det er og har aldri vært nytten av høydehus som har vært viktig i norsk idrett. Det er en etisk diskusjon. Det handler om hva slags idrett vi vil ha. Svaret er veldig enkelt, vedtatt med 157 mot 21 stemmer: Vi vil ikke ha en idrett som bruker høydehus.

Så kan vi undre oss over at lobbyistene i Olympiatoppen, som i disse dager presser hardt på idrettsledelsen, ikke følger bedre med. Vet de ikke at norsk idrett har gjort det historisk godt, uten bruk av høydehus? Vet de ikke at de aller beste prestasjonene i utholdenhetsidrett er gjort av folk som aldri har vært i høydehus? Skjønner de ikke hvor risikabelt det ville være å begynne å eksperimentere med noe vi helt mangler erfaring fra? Har de ikke fått med seg at det ikke finnes vitenskapelig dokumentasjon på eventuelle effekter?

På Idrettsgallaen i helga fikk Antidoping Norges Rune Andersen sin vel fortjente hederspris. Han har markert seg sterkt mot all virksomhet i gråsonen, deriblant høydehus. Det er godt gjort å åpne den debatten samtidig med at han får prisen sin.