Gå til sidens hovedinnhold

Hunden spiste leksene

Når en har gått på skolen siden 2003, begynner «hunden spiste leksene» å bli en oppbrukt unnskyldning . Fortsatt lyses knøttsmå stillingsandeler ut i Trondheim kommune, stikk i strid med løftene fra Ap, SV, MDG og Senterpartiet.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hva var din favorittunnskyldning for ikke å ha gjort leksene da du var liten? Min var «hunden spiste leksene». Ikke fordi jeg benyttet meg av den, jeg visste bedre enn som så, men fordi den var så forslitt og bisarr på samme tid.

Det var en ekstra ulykke for min gode venn Jesper at «hunden spiste leksene», den gang som nå, tronet på toppen av forslitte og dårlige unnskyldninger. Hunden spiste faktisk leksene hans. Da dachshunden hans reduserte matteboka hans til små lerver og pappbiter, ventet ingen forståelse eller nåde fra mattelæreren. Forståelig nok.

LES SAKEN: Slår full alarm om stillinger ned i 15 prosent: – Jeg er rystet

Politikerne går en skole preget av svært moderne pedagogikk. De får nemlig bestemme sine egne lekser! Hvert fjerde år legger partiene opp detaljerte lekseplaner for seg selv, og så følger velgere og medier med på måloppnåelsen gjennom perioden. Noen lekser er morsommere enn andre. Jeg pleide å gjøre unna alt annet, «fargelegg ditt», «sett ring rundt datt», før løkkeskrift-øvelsene. Løkkeskrifra var trasig, fargelegging var gøy.

Flertallet i Trondheim bystyre liker Ski-VM. Det er bystyreflertallets fargelegging. Rita Ottervik, Roar Aas, Marte Løvik og vennene kan fargelegge hoppbakkene, de stilige skidraktene, og ikke minst folkehavet som gleder seg over folkefest. Den hvite, rene snøen danner herlig kontrast til den blå himmelen og de gule og røde Trondheimsflaggene på arenaen. Det blir så fint, sier de, og gleder seg til skidag, selv om egenandelen en må betale for å arrangere skidagen er i overkant høy.

Løkkeskrift er derimot kjedelig, og mye hardt arbeid. En blir stiv i håndleddet og fingrene av å skrive hundrevis av stillingsutlysninger til helsesektoren i sirlig, pen skrift der alt blir korrekt, og det er ikke noe morsomt med telling og prosentregning heller. Så selv om lekseplanen inneholder mange penskrevne utlysninger i helsesektoren og mye brøk, prosentregning og telling – ja, faktisk står de to øvelsene nesten øverst på gjørelista for de neste årene! – blir det kanskje sånn noen ganger at fargelegginga og skidagen får litt mer oppmerksomhet. Det er både morsommere å gjøre og lettere å få til, selv om det er litt dyrt.

Men så er det desverre slik at andre følger med, da. Hvordan ligger egentlig vennegjengen i klassen an med penskrift og matte? Dessverre viser det seg at de fortsatt synes det er vanskelig å telle helt til hundre.

I lekseplanen til vennegjengen står det faktisk at de lover å telle til hundre hver eneste gang de penskriver en stillingsutlysning i helsevesenet. Men noen ganger blir det tungt og vanskelig. Det er ikke lett å telle til hundre. Siden mars i fjor har de bare greid å telle til hundre på trettiåtte av penskrift-øvelsene. Som regel må de gi opp før de greier å telle til tretti. I nesten halvparten prosent av de utlyste helsefagarbeiderstillingene i Trondheim det siste drøye året, er stillingsandelen på tjue prosent eller mindre!

Det er vanskelig å gjøre som en har lovt, og telle til hundre, og det er vanskelig å skrive pent hele tida. En blir sliten. Mye skal klaffe, spesielt når det er stillingsutlysninger i helsevesenet det er snakk om, der det alltid har vært langt mellom hundreprosentstillingene. Ingen bør late som noe annet.

Men når en har hatt gruppearbeid sammen siden 2003, og lovt å telle til hundre siden 2011, er det kanskje på tide med eksamen? Det er ikke så bra å si at en nå greier å telle til hundre hver gang, når det ikke stemmer, som da Arbeiderpartiets Sissel Trønsdal i fjor uttalte at «alt som lyses ut i dag er hele stillinger». Og det er i hvert fall ikke lenger mulig å peke på hunden og si at det var han som spiste leksene. Det holder ganske enkelt ikke helt, når Arbeiderpartiets Roas Aas uttaler til Nidaros at politikerne må «være enda tydeligere overfor administrasjonen på at dette er en vei vi ikke ønsker å gå». For en må nesten anta at det er noe administrasjonen allerede har fått med seg. Om noe hindrer utlysning av hele stillinger i Trondheim kommune, er det politikerne som må ta ansvar for å løse det.

Kommunedirektør Morten Wolden kommer ikke helt godt ut av denne lignelsen, for han ender for allegoriens skyld uheldigvis opp med å være bikkja. Det er svært urettferdig mot Wolden.

Men det er ikke særlig rettferdig å nok en gang si at det er han som har spist leksene, heller. Det er jo ikke han som i ei årrekke har lovt at kun hele stillinger skal lyses ut i helsevesenet. Det her ikke han som har drevet valgkamp på det, heller. Det er det ordføreren og hennes samarbeidspartnere som har gjort.

Hunden spiste leksene til Jesper også. Men det var fortsatt hans ansvar. Og sånn må det være.

Kommentarer til denne saken