Søndagens valg i Tyskland fører med seg endringer i tysk politikk. Angela Merkel trapper av etter fire perioder som forbundskansler. Også valgresultatet gir signal om at tyskerne ønsker endring. Selv om den prosentvise forskjellen mellom de to største partiene er liten, står sosialdemokratene (SPD) igjen som valgets vinner, mens kristendemokratiske CDU gjorde sitt dårligste valg noensinne selv. Med dette resultatet er det uklart hvem som skal danne en ny regjering, men sannsynligvis vil den inkludere De Grønne og Fridemokratene (FDP). Betyr dette valgresultatet og en ny tysk regjering også endring for EU og Europa?

Man kommer ikke utenom Tyskland som en maktfaktor i Europa og i EU. Tyskland er EUs største land målt både i befolkningstall og i økonomisk styrke. I dagens Tyskland ser vi dessuten et land som i mindre grad er redd for å ta en tydelig rolle på det europeiske nivået og for å fremme nasjonale interesser i EU enn det har vært historisk.

Angela Merkel har vært en tydelig figur på den europeiske scenen de siste seksten årene. Men hun lar seg vanskelig beskrive som en pro-europeisk visjonær. I stedet har Merkels rolle i Europa i stor grad vært i samsvar med rollen hennes på hjemmebane – avventende og pragmatisk. Som forhandler og problemløser. Og det har vært nok av problemer å løse i Europa i løpet av de årene Merkel har sittet som kansler. Da hun først tok over i 2005, hadde folket i Frankrike og Nederland nylig stemt ned forslaget om en ny Grunnlovstraktat for EU. Merkel tok en ledende rolle i å forhandle frem et nytt traktatforslag som til slutt ble godkjent i alle medlemslandene – det som skulle bli Lisboatraktaten.

Da finanskrisa traff EU med full kraft noen år senere, ble Merkel ansiktet til den økonomiske politikken som skulle bli førende for EU i møte med gjeldsproblematikken i eurosonen – med tydelige krav til kutt i statsutgiftene i bytte mot europeiske lånepakker. Til tross for Merkels liberale migrasjonspolitikk i 2015, en politikk mange i Europa var misfornøyde med, var Merkel også sentral i å få til en avtale med Tyrkia som stengte flyktningeruta over Middelhavet. Og da Storbritannia bestemte seg for å forlate EU, var Merkels linje tydelig: Britene skulle møte ett samlet EU i forhandlingene, og de ville ikke få anledning til å velge fritt fra menyen. Integriteten til det indre markedet skulle vernes.

Historien om Merkel i Europa er, gitt dette, gjerne en fortelling om samling og stabilitet. Men Merkel har ikke vært noen reformator på europeisk nivå. Det står i kontrast til den rollen Emmanuel Macron har tatt etter at han ble Frankrikes president, med tydelige visjoner for videre utvikling av det europeiske samarbeidet. Samtidig har tyske økonomiske interesser tydelig preget europapolitikken. Visegrád-landene – Ungarn, Polen, Tsjekkia og Slovakia – er Tysklands største handelspartnere, noe som har gjort det krevende å ta et ordentlig opprør med den udemokratiske retningen landene har tatt.

Vil en ny kansler innta den samme rollen som Mutti, eller kan vi få en enda tydeligere europeer i en av de mektigste posisjonene i Europa?

Utfordringene står i kø for Europa de kommende årene. Lista over saker som står høyt på EUs agenda er lang. Økonomien skal tilbake på rett spor etter pandemien. Klimaet skal reddes gjennom en europeisk Green Deal – spørsmålet om hvordan den skal finansieres er vanskelig. EU forsøker å bli enige om en ny felles asyl- og migrasjonspolitikk etter at Dublin-systemet brøt sammen under flyktningkrisen. Det er et tydelig ønske fra EU-Kommisjonen og flere medlemsland om å ta videre steg for en mer handlekraftig utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det har blitt ytterligere aktualisert med situasjonen i Afghanistan. Samtidig strever EU med å holde styrkene samlet innad – demokratisk tilbakegang og svekkingen av rettsstatsprinsipper i flere av de østlige medlemslandene er stadig et uløst problem.

Tross disse store utfordringene på europeisk nivå var ikke europapolitikken et stort tema i den tyske valgkampen. Man diskuterte fremfor alt skattepolitikk, sosiale spørsmål og klima, men i et nasjonalt perspektiv. Det er forunderlig, fordi en effektiv tysk klimapolitikk er avhengig av at man tar høyde for en europeisk og internasjonal dimensjon.

Men selv om det ikke var mye oppe til debatt i valgkampen, finner man interessante punkter om EU i partienes programmer. Det er konsensus blant de fleste partiene i parlamentet om at EU og Europa er viktig for Tyskland. Bare høyrepopulistiske Alternative für Deutschland vil avskaffe euroen og forlate EU. Blant partiene som er aktuelle for en ny regjering er det forskjeller i hva de fokuserer på. Mens økonomiske spørsmål er viktigst for CDU, snakker SPD mer om bærekraft og en investeringspolitikk som tar hensyn til sosiale spørsmål.

Et av spørsmålene der det er større uenigheter er spørsmålet om hvorvidt man ønsker en såkalt “Schuldenunion”, et system for å dele statsgjeld på tvers av medlemslandene i EU. Mens sosialdemokratene er åpne for å gå i denne retningen, er FDP tydelige på at de ikke ønsker en slik gjeldsunion og vil gå tilbake til sparepolitikken fra før pandemien. Derfor er søreuropeiske land allerede nervøse for at Christian Lindtner, fridemokratenes leder, skal bli finansminister i en ny regjering.

Det er sannsynlig at både Olaf Scholz, leder for SPD og det som synes som den mest sannsynlige kandidaten til kanslerembetet per nå, og CDUs Armin Laschet vil fortsette på Merkels linje som en moderator og problemløser heller enn en reformator av EU. Slik sett kan man forvente seg et større trykk fra de to forventede regjeringspartnerne om å ta den europeiske integrasjonen tydelig videre. Både De Grønne og FDP vil styrke EUs institusjoner – FDP vil gå så langt som til å gjøre EU til en forbundsstat med egen grunnlov. Det finnes altså nyanseforskjeller i partienes europapolitikk, men man forventer ikke at EU-spørsmål kommer til å bli et stort hinder i regjeringsforhandlingene – uavhengig av om det er en koalisjon som utgår fra SPD eller CDU. Det virker mer sannsynlig at en ny regjering vil følge opp linjene som har blitt lagt under Merkel. Det er lite som tyder på at man får en tysk kansler som vil innta en tilsvarende rolle som Macron i Frankrike.

I EU selv håper man på at Tyskland skal ta en mer proaktiv og ambisiøs rolle – ikke kun reagere på kriser – på en måte som virkelig kan bidra til å forme EU for framtida. For utviklinga av EU er det viktig at Tyskland kan svare raskt og konstruktivt på forslag fra andre medlemsland og selv bidrar med egne forslag. Det er derfor av stor betydning for Europa at Tyskland danner en stabil og pålitelig regjering så raskt som mulig. EU skal ta viktige beslutninger i EU før året er omme, for eksempel angående finansieringen av Green Deal. Den franske presidenten Macron håper på aktiv tysk støtte for Frankrikes EU-presidentskap fra januar 2022 og i sin valgkamp den kommende våren. Det vil merkes i Europa om Tyskland havner i samme situasjon som etter forrige valg i 2017, da Tyskland var uten en handlekraftig regjering i et halvt år.

Den største betydningen for europapolitikken er derfor kanskje ikke så mye hvem som skal inn i en ny tysk regjering, men når den kommer på plass.