Det er mer enn en forhenværende statsleder som senkes seks fot under når kisten med Mikhail Gorbatsjov føres til Novodevitsjijkirkegården lørdag. Mens russiske soldater sprer død og elendighet i Ukraina, tar verden avskjed med mannen som forsøkte å forene øst og vest.

Mannen med det særegne fødselsmerket ble utilsiktet Sovjetunionens siste president. Han ønsket aldri å oppløse imperiet – men da han iverksatte sin forsiktige demokratisering av samfunnet, kom krefter til overflaten som hadde vært mer eller mindre skjult i mange tiår. Anført av den siste presidenten i Folkerepublikken Ukraina, Leonid Kravtsjuk, krevde gamle og nye stater selvstendighet og frigjøring.

Alt tyder på at oppløsningen kom overraskende på Gorbatsjov. Utviklingen kom til å prege hans ettermæle i eget land, noe som også ligger bak når dagens russiske regime angriper vestlige ledere som hyller den gamle presidenten ved hans bortgang. Der Vladimir Putin så i Gorbatsjov en forræder som ødela det gudgitte imperiet, ser vestlige ledere den modige lederen som våget å bryte med fortiden for å bygge bro over til gamle fiender i vest.

I dag framstår kommunisttiden som en fjern mardrøm for de fleste, men for oss som husker tilbake, bringer bortgangen til Sovjetunionens siste president mer enn nostalgiske følelser. Den brutale og på alle mulige vis totale krigen i Ukraina setter dødsfallet i perspektiv. Frykten for en ny kald krig er i ferd med å bli til sjokkartet visshet om at den nå senker seg over oss.

Jeg opplevde livet bak Jernteppet mens eurokommunismen fortsatt holdt både Sovjetunionen og satellittstatene i sitt brutale jerngrep. Jeg kan fortsatt huske følelsen av uro og iblant frykt – fordi vi visste at de rettigheter vi tok for gitt hjemme, ikke eksisterte øst for grenselinjen. Et av utallige utslag av overvåkingssamfunnet var at vi ofte måtte vente i timevis ved telefonen for å få forbindelse hjem til Norge. Ventingen skyldtes at det kunne ta tid å finne en overvåker som var norskkyndig. Ordene måtte veies på gullvekt dersom man skulle formidle noe som ikke var hundre prosent dagligdags. Et kuriøst utslag av dette og samtidig bevis for overvåkingens totalitet, skjedde da en kollega med samisk bakgrunn bestemte seg for å teste systemet. Da linjen var opprettet og han fikk kona på tråden, slo han over til samisk. Mindre enn et halvminutt senere var forbindelsen brutt. «Noen» skjønte at de ble lurt.

Dypest i minnet sitter likevel møtene med helt vanlige mennesker. Som levde sine liv med skole, arbeid og fritid – i mangt likt oss, bare mer fattigslig, men samtidig preget av mangelen på frihet. Det manglet ikke tema man ikke snakket om, selv innad i familier og vennekretser, fordi man aldri kunne være helt sikker på hvem som var tilknyttet det hemmelige politiet. Det kunne være kona, barn og barnebarn – eller ens nærmeste barndomsvenn. Noen ble angiver av ideologisk overbevisning, andre av tvang. Hadde myndighetene noe «på deg», var veien kort til å bli tvunget til å rapportere – også fra den mest intime sfæren av livet. Å nekte ville føre til konsekvenser. For eksempel ved at barna ble nektet adgang høyere utdanning og dermed muligheten til et privilegert liv – eller, i ytterste konsekvens; at man ble arrestert.

Tyskland må i dag bite i seg forsmedelsen ved at de mange som kritiserte landet for å stole på Russland som partner i blant annet energiforsyningen, fikk rett. Etterpåklokskapen gir udiskutabelt kritikerne rett, men sannheten er at de aller fleste vurderte verden på samme måte som Angela Merkel. Selv om alle observerte at Russland skritt for skritt fjernet seg fra det skjøre demokratiet som ble etablert på 1990-tallet, måtte landet nødvendigvis fortsatt være rasjonelt i sitt handlingsmønster overfor omverdenen. Ingen russisk leder med vettet i behold ville noensinne sette på spill alt som var bygd opp etter 1991. Omkostningene – både økonomisk og politisk – ville være for store. Trodde de fleste. I dag vet vi annerledes. Tyskland er et av landene som må betale prisen og hvor både myndigheter og innbyggere nå frykter vinteren som kommer.

Så er vi likevel å kritisere – vi som festet vår lit til det «rasjonelle». Fordi vi glemte at hva som er rasjonelt, ikke nødvendigvis er det samme i det demokratiske Europa som i det stadig mer autoritære Moskva. Og mye av dette handler om livsverket til mannen som følges til sitt siste hvilested lørdag.

Ved Leonid Bresjnevs død i 1982 sto det klart for den unge generasjonen sovjetledere, som Mikhail Gorbatsjov tilhørte, at Sovjetunionen befant seg i dyp krise. Flere tiår med mangel på privat initiativ hadde ført alt fra industri til landbruk inn i en fastlåst fase av ineffektivitet. Samfunnet var planstyrt ovenfra og ned i en slik grad at ingen våget å ta sjanser som kunne ende i at noe gikk galt. Resultatet var en samfunnsøkonomi på vei mot stupet. Den feilslåtte invasjonen i Afghanistan presset økonomien ytterligere – og med kraftig vekst i USAs økonomi, økte integrering i Vest-Europa og forsiktig tilnærming mellom Kina og Vesten, fryktet mange at den sovjetiske konstruksjonen ikke kunne overleve framtida. Men samtidig var også ledelsen fanget i det totalitære regimet de var en del av. Få våget å utfordre det bestående.

Mikhail Gorbatsjov fortjener all hyllest han i dag får fordi han våget. Hans intensjon var imidlertid aldri å gi frihet til de ulike nasjonene innen unionen. Selv de «allierte» i Øst-Europa trodde han det ville være mulig å bevare i folden. I mangt forsøkte han det samme som Kinas sterke mann Deng Xiaoping – uten å lykkes. Årsaken er lett å se: Der Deng lanserte sin «sosialistiske markedsøkonomi» – som innebar liberalisering av økonomien helt uten politiske reformer utenfor den økonomiske sfæren, ønsket Gorbatsjov å ta det litt lenger. Han lanserte «glasnost» – åpenhet, sammen med «Perestrojka» – omstrukturering.

Det viste seg fort at kombinasjonen omstrukturering og åpenhet var mer enn et imperium holdt sammen ved makt og undertrykkelse kunne tåle. Først slo alliansen med de østeuropeiske landene utenfor unionen sprekker. Og ikke før veltet berlinerne muren, så kom kravet om uavhengighet fra Østersjøen til Kaukasus. I løpet av noen måneder raste alt sammen som et korthus. Et imperium på 22 millioner kvadratkilometer og nærmere 300 millioner innbyggere bygd opp gjennom århundrer med ekspansjonskriger, mistet nesten halvparten av innbyggerne og en fjerdedel av territoriet til ikke mindre enn 15 nye, internasjonalt anerkjente statsdannelser.

Den politiske, militære og økonomiske virkningen var voldsom, men mest smertet nok det som skjedde kulturelt. «Russerne støtter imperialismen, tanken om å gjøre Russland stort igjen», uttalte professor Veli-Pekka Tynkkynen ved det velrenommerte Aleksanteri-instituttet i Finland til VG tidligere i uken, som forklaring på at tre av fire russere sier at de støtter krigføringen i Ukraina. For et folk som gjennom generasjoner hadde lært seg å se eget land som et naturlig sentrum i et stadig voksende imperium, var det brutalt å være vitne til at alt bare forsvant som sand mellom fingrene.

Der vi i vest så på omveltningen ved inngangen til 1990-tallet som starten på en ære preget av fredelig sameksistens og utviklingen av en mer demokratisk verden, så svært mange russere det hele som et nederlag av historiske dimensjoner. Motstanden mot vestlig innflytelse og alliansebygging østover kan vanskelig ses i en annen kontekst enn drømmen om å kunne reetablere det gamle imperiet, om nødvendig gjennom bruk av militære maktmidler – noe som de fleste innser blir bortimot umulig dersom land etter land slutter seg til NATO og integreres økonomisk vestover. Når russiske ledere snakker om NATOs aggressive ekspansjon, så sier de egentlig at NATO gjør det umulig å hente tilbake i folden folk og nasjoner som ut fra en russisk forståelse av historien ikke har fortjent å bestemme sin egen skjebne. Det er friheten – og garantien for frihet som NATO og EU for mange representerer – som er den egentlige aggresjonen.

Gorbatsjov skjønte for sent hva han hadde igangsatt og fikk det gamle maktapparatet imot seg. Sensommeren 1991 kom forsøket på å skru klokken tilbake gjennom et mislykket militærkupp. Resultatet ble at sovjetrepublikken Russlands president Boris Jeltsin sto fram som landets nye leder, mens Gorbatsjov mistet all reell politisk makt. Første juledag 1991 var kampen for å bevare Sovjetunionen på alle mulige måter over – og Mikhail Gorbatsjov forlot presidentkontoret for siste gang. Da hadde den russiske regjeringen allerede tatt over alle statsfunksjoner og 15 tidligere delrepublikker hadde forlatt fellesskapet for å styre seg selv og skape sin egen fremtid. Det eksisterte ikke lenger noe Sovjet og ingen union slik omverdenen hadde kjent den.

Dagens krig i Ukraina må leses inn i en imperialistisk tradisjon med århundregamle røtter, som Gorbatsjov ga dødsstøtet gjennom sine forsøk på reformer gjennom siste halvdel av 1980-tallet. Derfor hylles han som helt i vest og omtales av svært mange som sviker i øst. Der finner vi trolig også hans fremtidige ettermæle. Men ingen kan ta fra ham at han ga oss håp om en bedre fremtid. En fremtid uten fare for krig og ødeleggelse. En fremtidsdrøm som i dag bombes til ruiner av en ny generasjon russiske ledere.