Hva er galt med trøndersk idrett?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Av

Vi dominerte i fotball, for begge kjønn, vi hadde fire lag som sloss om seriemesterskapet i kvinnehåndball, og vi ble gode i herrehåndball da også, ja til og med i ishockey.

DEL

KommentarDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Vi var i toppen av «nasjonskampen» når det ble arrangert VM på ski, og Vebjørn Rodal var fra Berkåk. I det hele tatt: Trøndelag var episenteret i internasjonal toppidrett, slik vi ganske beskjedent oppfattet det.

Nå har jeg fått beskjed fra redaktøren om å skrive en kommentar om hva som er galt i trøndersk idrett. Sånn kan det gå.

Det er lett for han å spørre. Jeg kjenner ingen som har svaret.

Jeg kunne jo begynne med å peke på noen av suksessfaktorene fra storhetstida:

De offentlige videregående skolene, der idrettsungdommen møtte dedikerte og kvalifiserte trenere, samtidig som de også måtte forholde seg til normal ungdom. De fikk ikke på samme måten som på de private idrettsskolene muligheten til å bli enøyet idrettsinteresserte.I forlengelsen av den samme tankegangen: I trøndersk idrett dempet vi konkurransepresset, særlig i langrenn og fotball. Vi hadde et langsiktig perspektiv på det; ungene skulle beholde gleden lengst mulig, og vennene, ikke minst det – og utsette alvoret. Det var kjernen i den trønderske modellen; lek og læring, langsiktig og gradvis utvikling, omtrent som det Bryne-miljøet Erling Braut Haaland er sprunget ut av.

Vi hadde markante ledere, i klubb- og ikke minst på kretsplan. Vi var ikke best bare på banen. Vi dominerte på årsmøtene også.Og naturligvis hadde vi Nils Arne Eggen, som lærte opp en hel landsdel og etter hvert nasjon i de grunnleggende idrettslige verdiene, som for eksempel åpenhet, humør og folkelighet. Etter VM i fotball i USA var det en kvinnelig medbragt som sa til meg: Til og med jentene til Rosenborgspillerne er spesielt trivelige. Det samme gjaldt hopperne og langrennsløperne, som ikke var rosenborgere, og sikkert også samboerne deres også. De var alle opplært av Nils Arne, men også av næringslivsledere som Odd Reitan, politikere som Marvin Wiseth og kulturarbeidere som Arve Tellefsen. Det var typisk trøndersk å være trivelig.

Så kan jo enhver spørre seg selv hvordan det står til nå. Er driven like god på skolene? Holder vi de kåteste foreldrene unna, slik det ble gjort i Bryne-fotballen, slik at den neste Haaland kan utvikle seg her? Gjør vi oss gjeldende på en god nok måte i toppen av idrettsorganisasjonen? Og ikke minst: Hvem er det som nå definerer den trønderske kulturen og modellen?

Hvis kulturen er sterk nok, og det burde den være, for den startet med Falken-trioen på skøyter etter krigen, og utviklet seg i trøndersk hoppsport, fra 1960 i fotball og i langrenn, og vi hadde vært langt fremme i friidrett på 50-tallet, og kom igjen, og håndballen som for vårt vedkommende startet på Skogn ble en paradegren, så det burde være en kultur som er sterk nok til å tåle det meste. Den burde det.

Men den må gjødsles. Den må gjenskapes. Det må være noen som går foran og viser vei.

Som en konsekvens av vår posisjon ble Olympiatoppen Midt-Norge etablert som det første regionale senteret. Naturligvis kom det hit. Hvor skulle de ellers starte? Den har vært en suksess, manifestert gjennom anlegget i Granåsen, som er bortimot Frode Moens verk alene. Men er den tydelig nok i dag? Høres de? Ser vi dem? Er de i det hele tatt bærere av den trønderske arven? Det er ikke godt å vite.

Jeg tror vi motvillig må innrømme at den uegennyttige dugnaden er over. Bak enhver mulig toppidrettsutøver i dag står en far. Det er ikke godt å vite om han er der av noen annen grunn enn sin egen sønn eller datter.

Også trøndersk idrett må profesjonaliseres. Vi må få unge utdannede trenere inn i klubbene, og det må finansieres i fellesskap av det offentlige, idretten selv og næringslivet. Det kreves kompetente ledere å få til sånne ordninger. En opplagt oppgave for idrettskretsen.

Det kan hende at lærerne i idrett i videregående skole må bli mer trenere.

Og jeg tror Olympiatoppen Midt-Norge må lyse sterkere, og vise vei for politikere, idrettspolitikere, trenere og ungdom.

Men det betinger at den viser dem den riktige veien. Som i det store og hele er beskrevet i historien.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken