Gå til sidens hovedinnhold

Hva er likheten mellom å miste jomfrudommen og å ha diktanalyse annenhver dag?

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Svar: Ingenting, annet enn at de begge er velbrukte retoriske virkemidler i en av norsk politikks mest tidløse tradisjoner: Skoledebattene.

I dag kjenner jeg på en type skrekk som jeg ikke har kjent på mer enn ti år. Det er lukta. Lukta av trykksverte og glanset papir. Det tar to-tre sekunder fra jeg fornemmer duften, til den blander seg med den helt særegne smaken av skrekk i ganen, og det strammer seg i magen.

Hvorfor er det slik? Jo, det er torsdag morgen, jeg er på Steinkjer videregående skole, og det er tid for skoledebatt.

Lukta jeg kjenner kommer fra alle eskene ved debattscenen med nyopptrykkede løpesedler, en hver skoledebattants faste følgesvenn. Når tenåringene som snart skal i ilden forsøker å trekke pusten godt med nesa, slik de har lært i debattkursene, er det lukta av ferske trykksaker de drar inn, helt til de to blir uatskillelige: Det er debattangstens odør.

Dette er ingen overdrivelse, jeg mener det oppriktig: Skoledebatt er den aller mest krevende offentlige tilstelningen du kan oppleve i løpet av en hel karriere som politiker. En direktesendt debatt på NRK er ingenting i sammenlikning. En eks-politiker jeg kjenner fra borgerlig side fortalte nylig at han en gang kastet opp av nervøsitet fem minutter før han gikk opp på talerstolen.

Og det er ikke så rart. For ungdommer er, trass i alle sine gode sider og forsonende trekk, også det aller mest nådeløse publikummet. Nådeløst ærlige. Du kan jo spørre deg selv: Ville du taklet særlig godt å måtte forsvare alle sider ved et politisk parti foran 500 ungdommer da du selv var seksten år gammel?

For dette utsetter hundrevis av norske ungdommer seg for, hver valgkamp, i det som må være et av Europas største, vedvarende demokratiopplæringsprosjekter. Jobben gjøres av en gjeng tenåringer som står opp grytidlig, lenge før den biologiske klokka deres egentlig tillater, for å sette seg på en buss eller tog til en skole de ofte aldri har besøkt før. Der skal de demonstrere oversikt over ethvert politikkområde som om de var drevne partiledere, foran et nådeløst publikum bestående av jevnaldrende.

Skoledebattformatet er tilnærmet tidløst. Selv kongehuset har fornyet seg mer enn skoledebattene i løpet av tjue år.

Klokken slår ni. Debattlederen startershowet ved å be partienes representanter om å intrudusere seg og si hva de heter. FpUs representant er allerede høy på adrenalin og rekker å haste langt inn i et resonnement om ansvarlig innvandringspolitikk før ordstyrer bryter inn.

«Unnskyld, du skulle bare si hva du heter…»

Det blir stille et kort øyeblikk. «Eh, bare navn?»

«Ja.»


Første tema er eksamen. Rød Ungdom og SU kappes om å beskrive urettferdigheten i at «fem timer i en svett gymsal» skal telle like mye som «all innsats du har gjort til nå i livet».

AUF-representanten ser litt beklemt ut. For i Arbeiderpartiets partiprogram heter det at Ap vil «evaluere eksamensordningen, både på ungdomsskole og videregående skole, slik at eksamen/sluttvurderingen gjenspeiler kompetansemålene i læreplanene». Det sier seg selv at slikt språk ikke skaper ovasjoner blant landets syttenåringer, uansett hvilket syn de måtte ha på eksamen. Så AUFs utsendte forsøker å tilpasse budskapet på et vis som forhåpentligvis kan overgå RU og SU, om ikke i substans så i det minste i form:

«Sjøl om du e schtøggklein i gymsalen ætter å ha vært på hardfylla, bør itj det påvirk ræsten av livet ditt».

I skoledebatter møter du arketypene av de politiske partiene. Det er som å se den norske debattfloraen i et tivoli-speil, der hvert trekk ved voksenpartiet karikeres og gjøres overtydelig. SVs insisterende utålmodighet, Høyres snusfornuft (de har med en fullstørrelse-pappfigur av Bent Høie for å vinne ungdommenes gunst), Aps evne til å fremstå mer radikale enn de er. Selv det som gjør partiene uklare blir tydeligere i en skoledebatt, en slags klarere uklarhet, som Unge Venstre i debatten om eksamen: «Vi i Venstre er for valgfrihet. Du skal få bestemme selv».


Panelet er innom nynorsk. Eller, sidemål, som vel er det riktige å si, men som alle forstår egentlig dreier seg om nynorsk. Unge Høyres debattant, en tilreisende fra Nord-Norge, vil ha mer praktisk undervisning og luke ut alt tullet elevene ikke trenger (som sidemål). Hun forteller at hun gikk på yrkesfag. Der var det «diktanalyse annenhver dag». Jeg er enig med henne i at det høres litt drøyt ut.

FpU har lite sans for venstresidens koseskole. Du kommer jo ikke langt der ute i verden med å si at «I don’t have a vitnemål, but look at this nice fjøl I made in the sløyd».

Dette er som å faktisk oppleve ei tidsreise. Første gang jeg hørte denne vitsen var på Rissa videregående skole i 1999, da jeg selv satt der oppe på podiet. Bokstavelig talt i forrige årtusen. Skoledebatt-vitser er en egen, norsk vitsetradisjon. Sammen med lukta av løpesedler og synet av et stort publikum som ikke selv har valgt å være tilstede blir det hele som en autentisk rekonstruksjon av alle tidligere skoledebatter i tidligere tider.

Men samtidig er det noe som er helt annerledes, og som jeg ikke forstår. For i salen på Steinkjer videregående skole er det som om opptil flere tilstelninger foregår samtidig, men aldri kommer i berøring med hverandre: Debattantene svarer på ordstyrerens rolige og sindige spørsmål med en tenning som skulle tilsagt at publikum responderer entusiastisk og kraftfullt på det som blir sagt. Men det gjør de ikke. De sitter helt i ro og summer knapt seg imellom.

Jeg vet ikke hva det er med dagens ungdommer, Generasjon Z, men de er så rolige. Selv når de villeste onelinere leveres på kryss og tvers i panelet, og påstander serveres som ville ført til kortslutning hos Faktisk.no, skjer det liksom ingenting. Og de åtte ungdomspolitikerne sitter pent og pyntelig på rekke og snakker bare når de får ordet. Det er ingen avbrytelser.

Ingen hoiing.

Ingen applaus (!).

Hva er dette?

Det er nesten som om avstanden mellom ungdommene som utgjør publikum, og ungdommene i panelet, om mulig er enda større enn for ti og tjue år siden. Det betyr ikke at publikum er mindre opptatt av politikk, det betyr kanskje heller at tilliten deres til de politiske institusjonene er svakere enn før. Jeg vet ikke, nå spekulerer jeg bare. Så selv om jeg drar kjensel på vitsene, er dynamikken helt ukjent.

FpU flesker til med oljestopp-alarm: «Venstresiden foreslår en nakkeknekking av den norske økonomien». Det er blikk stille i salen. Helt ute på siden, ved inngangen til kantina, ler en gruppe elever av noe helt annet, en anekdote som en av dem forteller.

Men så tar AUF meg med tilbake til følelsen av noe kjent. «Frp og Høyre minner meg litt om da jeg mista jomfrudommen», ropes det inn i mikrofonen. «Jeg lovte og lovte, men da jeg først kom i stilling leverte jeg ikke, og det hele var over på ett minutt».

Dagens første latter i salen.

Etter et slags kollektivt tap av interesse under seansen om gruvedrift (!), er det tid for dagens høydepunkt: Rovdyrdebatt. Vi får en forklaring på behovet for større genetisk mangfold i ulvestammen: «Jeg er ikke så gira på å ligge med ei slektning, og det er heller ikke ulven».

Slikt slår dårlig an i Senterungdommen.

«Ulven ska skøtes!

Ulven e finsk-russisk!

Skjøt den NO!»

Salen bryter omsider ut i applaus!

Det er sikkert lett å himle med øynene over skoledebattenes format og tone. Men det er jo ikke som om de voksnes politiske verden akkurat er fri for bajas, ville overdrivelser og tåpelige utspill. Og i motsetning til godt betalte karrierepolitikere med sitt rådgiverkorps, er disse unge menneskene som overvinner så mye nerver for å tevle om politikk foran hundrevis av ungdommer dag etter dag i to uker, helt på egen hånd oppe på den scenen. De får ikke betalt for dette annet enn i lange reiser og en hel del ubehag.

Men det er ikke et positivt tegn at en avdanka ekspolitiker som pusher 40 kjenner seg igjen i så å si hele debattens dramaturgi. Mye av dagens ungdom brenner av engasjement. Og de har utfordringer min generasjon slapp å kjenne på. Det kom ikke akkurat til uttrykk i løpet av denne helt tilfeldig valgte skoledebatten på Steinkjer videregående skole. Og interaksjonen mellom elevene og politikerne var lik null.

Paneldebatten som format bygger på en antakelse om at publikummet som sitter der har begrenset med verdi å tilføre arrangementet. Samtalen foregår bare én vei.

Det er sannsynligvis ikke den beste måten å kanalisere ungdoms politiske engasjement på i 2021. Selv om en endring kanskje ville gitt oss litt færre vitser om tap av jomfrudom, og hva verre er.

Kommentarer til denne saken